Det artigste oppdragene Caroline Wivestad (31) får, er å selge en fin, gammel eiendom, med sjel og spor av levd liv – i Horten.

Når hennes fars bror, eiendomsmegler Jan Harald Wivestad (60), får det samme spørsmålet svarer han at det ikke nødvendigvis er de dyreste husene det er moro å legge ut. En enkel enebolig på Apenes kan være like artig å vise fram. Særlig når den har seks garasjer, dekorert med amerikanske bilskilt. Da vet han at det blir trafikk i oppkjørselen.

Vi står i Falkenstensveien 21.

Her har Jan Harald vært før. Tidligere kunder som har tatt vare på salgsoppgaven fra forrige gang setter han pris på. Selger den gangen var enken etter kjøpmann Eiliv Øverland. Han drev kolonialbutikk i Geddes gate, mens de bodde i Falkenstensveien, hvor de i tillegg drev med bilutleie.

Onkel og niese konkurrerer

Jan Haralds egen farfar drev kolonialbutikk på Borre. Forretningssansen gikk i arv. I likhet med sin niese, og nå også konkurrent, er Caroline Wivestad født inn i en handelsfamilie. Hun har vært eiendomsmegler siden 2017, og jobber nå for Nordvik eiendomsmegling, med kontor i Tønsberg.

Mens Carolines kolleger konsentrerer seg om Tønsberg og Færder, anser hun Horten og omegn som sitt marked.

– Jeg er selv født og oppvokst her, og det er derfor ekstra stas å selge i områdene man kjenner så godt. I tillegg er det trivelig å møte på mange man har stiftet kjennskap til opp gjennom årene, og se hvordan det stadig blir flere og flere som kommer flyttende fra Oslo til Horten og områdene rundt.

– Påvirket Jan Harald ditt yrkesvalg?

– Ja, han har helt klart vært en inspirasjon, men dette med salg og konkurranse ligger også i andre deler av familien. Som eiendomsmegler kommer en tett inn på folk når de står overfor sitt livs største, økonomiske valg. Det er en ære å få tilliten til å få være en så viktig del av det, sier Caroline.

Alltid på jobb

Sola står høyt på himmelen, men likevel er det grisekaldt. Vi går forsiktig inn i huset som er gjort klart til visning, forsøker å ikke sette spor på parketten.

Fra sitt eget kjøkkenvindu hjemme i Åsgårdstrand ser hun rett bort på ÅIFs fotballbane. Selv om hun mentalt er på jobb hele tiden, slumrer fotballinteressen under overflaten.

– Med to barn klarer jeg å kople av. Når jeg står på sidelinja og ser de sparker, er jeg helt med, sier Caroline.

Tett på folk

Caroline gikk mange runder med seg selv før hun begynte å studere eiendomsmegling.

– Jeg visste at det å være eiendomsmegler ikke er noen ni-til-fire-jobb med betalt spisepause. Det er rett og slett en livsstil, som jeg er særdeles fornøyd med å ha.

– Lønna er basert på provisjon. Å streike blir dårlig butikk, for å si det sånn, skyter Jan Harald inn.

En omveltning i livet

En megler er alltid på jobb. I helgene er det visninger. Folk kan ringe til alle døgnets tider, for å lufte sin glede, angst eller har spørsmål.

– Har dere som yrkesgruppe vært for greie?

– Vi må være det. Når folk skal kjøpe eller selge går de inn i det med hud og hår. Det å selge et hus de kanskje har bodd i i 50–60 år er en stor omveltning i deres liv. Mange kan synes at dette er både spennende og vemodig samtidig. Det å kunne få være der for dem i disse omveltningene er noe av det som gjør at jeg trives så godt med yrkesvalget.


Knappe budfrister

Jan Harald minner om at de prøver å hjelpe kundene, men de kunne gjerne brukt hodet noen ganger også. Tålmodigheten er ikke alltid like stor.

– Folk som bestiller en verdivurdering av det mest verdifulle de har, forutsetter ofte at det må skje etter klokka 16.00, når de selv har kommet hjem fra jobb. Men å ta seg fri for å gå til frisøren, gjør de uten å blunke.

Ifølge loven skal megleren få rimelig god tid til å kontakte andre interessenter under en budrunde. Rimelig god tid er en halv time, etter Jan Haralds oppfatning, mens noen kjøpere synes fem minutter for holde.

Det å skille seg av med alle møblene er også en prosess. Folk er forskjellige. For noen er det avgjørende at de får med seg alt de eier og har over i leiligheten. Da kan det bli trangt.

Hard konkurranse

I mange år har han tronet på inntektstoppen blant eiendomsmeglere i Horten.

Om familiebåndene er aldri så trygge og tette konkurrerer Jan Harald og Caroline i det samme markedet. Niesen ser ikke for seg at hun bare kan komme inn og overta hegemoniet hans.

– Ikke før du blir pensjonist, sier hun i en ertende tone.

– Det blir ikke med det første, parerer han.

Konkurransen mellom de få eiendommene som blir lagt ut er knallhard. Da gjelder det å ha minst mulig dødtid, og være forberedt. Jussen må være på plass.

Jakter ferdigattester

Siden Jan Harald begynte i gamet har det blitt et mye større fokus på formalia. I dag må alt dokumenteres.

På Borre, der Jan Harald og senere Caroline vokste opp, er det nå et generasjonsskifte.

– Da de husene ble bygget var det med ferdigattest ikke så nøye. Folk flyttet inn. Så gikk de ned på Herredshuset en dag og ordnet det. Eller de glemte det. Om et hus manglet ferdigattest, var det ingen som brydde seg. Hus ble kjøpt og solgt likevel, sier han og slår fast at sånn er det slett ikke i dag.

Å framskaffe ferdigattester på hus som ble bygget på 30-og 40-tallet er ikke alltid så enkelt. Det er mulig å selge uten ferdigattest, men det må tydelig framkomme av salgsoppgaven at dette ikke er på plass. Kommunen gjør også unntak for en del eldre byggearbeider.

Fortsatt stor etterspørsel

Caroline synes at det er veldig kjekt at yngre par i samme aldersgruppe som henne selv velger å etablere seg på Borre.

– Men hvordan ser dere boligmarkedet framover, med tanke på kommende rentehevelser, krig og elendighet?

– Det er sammensatt, sier Jan Harald. Han ser ikke bort fra at forventninger om brødpriser til hundre kroner stykket, vil gi utslag. Folk løper i flokk og følge.

Så langt viser det seg at de populære objektene går fort, til gode priser. Enn så lenge er etterspørsel høyere enn tilbudet, og det er ikke rart med tanke på hvor mye mer attraktiv Horten og omegn har blitt, sier Caroline Wivestad.

LES OGSÅ: Stor bekymring for ny vei: – Ødelagt livskvalitet og betydelig risiko