Gå til sidens hovedinnhold

– Det er mye jeg kan streike for. I år er det lønna

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Der var også jeg i streik.

Bedre seint enn aldri.

Også jeg da, som ikke tjener fett, men bedre enn de fleste. Og har et ryddig arbeidsforhold. Eller ryddig og ryddig. Jobber lørdagskvelder og røde dager uten tillegg, men ok, permitteringsspøkelset gjelder ikke meg.

Det er likevel mye jeg kan streike for.

Selv om folk sier jeg har verdens beste yrke, verdens lengste ferie og sikker jobb, er det ingen av elevene mine her på Horten videregående skole som vil bli lærer. De er oppegående som bare det, gjør det bra på skolen, er pene i tøyet og omgjengelige. De kunne på mange måter vært ungdomsutgaver av kollegene mine, men ikke pokker om de vil bli lærere. Kanskje er det noen som vil, men da tør de ikke si det høyt.

Lærerorganisasjonene vil akkurat nå forklare synkende søkertall til lærerutdanningene med status. Dessverre handler ikke status om å vinne medmenneskeprisen eller være hel ved. Det handler langt mer om lønn. Samtidig tror jeg at mange elever ikke bare tenker lønn når de prøver å klekke ut en framtidig karrierevei, men de kan da legge sammen to og to. De ser nemlig det veldig mange lærere ser som enda mer verdt å streike for enn lønn.

Det er så mye jeg kan streike for.

I år er det lønna.

Elevene sitter jo hver dag på orkesterplass til skuespillet "Vi satser på skolen". De ser hvor trangt de har det. At de får for gamle bøker eller kanskje bare en uoversiktlig portal på nettet. At det er for mye bråk fordi den eneste voksne i rommet er opptatt med hun som slår og kaster pulter. At de det siste året mange steder er blitt utsatt for landets mest parodiske smittevern. De er jo ikke dumme, elevene. De har ikke dønn ferdige frontallapper, men de trenger ikke det for å få øye på hvor lite ressurser som er dem til del.

Det de ser er både egne og lærernes arbeidsvilkår. Vi som er her, på tross av, fortjener mest av alt bedre arbeidsvilkår, men brekkstanga til det er sannsynligvis lønn. Og at voksne folk i styre og stell begynner å snakke om oss som de kompetente og ansvarsfulle folka vi er.

I stedet har sittende regjering gjort det å devaluere lærere til en kunstform ved å peke på vår manglende kompetanse hver gang reelle problemstillinger er blitt reist. Bare vi var litt flinkere, ville vi jo ha fikset det, liksom. Fort gjort ikke å reagere på det. Alle har jo hatt en dårlig lærer, liksom.

Nå svarer vi. Ja, det er ikke nok kvalifiserte folk her. Dere sliter med å rekruttere folk som skal forberede elevene, som forresten ikke vil bli lærere, til sånne yrker som skal bære oss gjennom eldrebølge og det grønne skiftet.

Neste gang jeg skal streike, håper jeg at det er for en arbeidstidsavtale med rammevilkår som gir meg tid til jobben min, som er å se og tilrettelegge for hver enkelt av de elevene.

Men det er neste gang. Nå streiker jeg for lønn.

I det skoleslaget jeg jobber mangler 21 prosent av oss den utdanninga det er bestemt at vi skal ha. I Horten er ikke akkurat det et problem. Vestfold-skolene har ikke vært dem med de største rekrutteringsutfordringene, men Norge er mer enn Vestfold og uansett er vi for få her. På så mange måter. Sant å si tror jeg streikeviljen er langt større når det kommer til arbeidsforhold. Klassestørrelsers konsekvenser for arbeidstid er kanskje det som knekker de fleste, ikke lønna.

Men det er klart, når ingen, ingen av de lyse hodene jeg er sammen med hver dag har lyst til å bli lærer, da handler det også om lønna. Kunnskap koster.

Det er ingen tvil om at det er veldig gode grunner til å streike for lønna.

I år.

Det er nemlig mye jeg kan streike for.

Kommentarer til denne saken