Minerydderne

Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

Noen problemer forsvinner med et smell. Andre finner sin løsning i det stille.



«Merket du jordskjelvet?». Mannen i telefonen var oppspilt. Det hadde drønnet i bakken og ristet i hele huset. Nå var det innringerens stemme som skalv lett. «Det må da ha vært et aldri så lite jordskjelv?».

Det var ikke det, det var historien som minnet oss om sin eksistens. I dagevis har svenske og norske mineryddere saumfart kysten vår. De har soknet og lett, funnet og sprengt. Minene fra andre verdenskrig er blitt så tilårskomne at jeg i et litt for vittig øyeblikk kalte dem forn-miner, men det er fremdeles trøkk i dem.

Nå skal så mange som mulig av både minene og minnene vekk. Sjøforsvaret ønsker nye tider.
Noen solide åretak fra eksplosjonen som utløste telefonoppringningen, holder Horten havnevesen til. Også der er det forandring som preger hverdagen. Kommunestyret vedtok mandag å legge ned det kommunale foretaket som styrer havna. Nå skal makta flyttes opp i byen. Politikernes mål er å gjøre den mentale avstanden fra havna til rådhuset kortere.

Samtidig blir også avstanden til kronene mindre. For havnekassa er velfylt etter mange år med sunn økonomisk drift. I tillegg sitter havnevesenet på arealer med en beliggenhet så fin og sjønær at selv politikere med diplom fra søndagsskolen tar ordene våt drøm i sin munn. Riktignok skal både pengene og områdene i utgangspunktet benyttes til såkalt havnerelaterte formål, men jeg tror de nærmeste årene vil vise oss at akkurat det er et ganske flytende begrep.
Det mest interessante er likevel dette: For bare ett år siden var det nærmest utenkelig med et vedtak av den typen vi så denne uka. Arbeiderpartiet har i årevis sett det kommunale foretaket som en garantist for fortsatt storsatsing på industri i Horten havn. Høyre har sett organiseringen som en brems for nyutvikling og boligbygging i området. Jeg har nesten ikke tall på alle gangene de har ropt til hverandre fra hvert sitt partiprogram.

Så skjedde det noe. Jeg tror de begynte å snakke sammen. Du vet, på en slik rolig og stillferdig måte vi mennesker makter å gjøre det, i våre beste stunder. Deretter gikk det meste fort. Høyre ga opp kampen for raske endringer i havna. Arbeiderpartiet ga opp kampen for å beholde det kommunale foretaket. Kompromisset ble at industrien fredes fram til 2026, mens foretaket fjernes allerede nå. Jeg ser ikke bort fra at administrasjonssjef Ragnar Sundklakk, som selv har vært både havnefogd og skipssjef på en minerydder, gned seg litt ekstra i hendene.

Vedtaket viser uansett hvor langt kommunens politikere de siste månedene har greid å komme hverandre i møte. De samarbeider oftere i enkeltsaker, inngår oftere kompromisser, og mange av dem står sågar bak det samme budsjettet.
Ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig, og fordi det synes å ha sneket seg inn en erkjennelse av at vi fungerer best når vi trekker i noenlunde samme retning.

Jeg er glad for den nyvunne viljen politikerne viser til å lytte. Jeg tror den gjør oss klokere. Jeg er imidlertid ikke så naiv at jeg tror den fjerner den grunnleggende uenigheten om hvordan sjøfronten vår bør se ut. Så fort de får sjansen vil Arbeiderpartiet fremdeles løfte hodet for industriens sak. Så fort de ser muligheten vil Høyre fortsatt ta til orde for at byen gjennomgår en ansiktsløftning mot sjøen. Et kompromiss får ikke den reelle uenigheten til å forsvinne.
Med mindre det finner sted et aldri så lite jordskjelv.

Torgeir Lorentzen, redaktør

Artikkeltags