Ut på tur

Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

Lurer du på hva det koster å sende en ordfører og en administrasjonssjef til Kina? Det lurte ikke kommunestyret på.

Flyet returnerer i morgen. Ombord sitter to av byens fremste menn med bagasjen full av inntrykk. De har opplevd Kina, i hvert fall en liten bit av det, og de har sett hva lokale hortensbedrifter har å stri med i verdens mest folkerike land. Jeg tror det har vært lærerikt. Kanskje har det også vært nyttig. Jeg er helt sikker på at det har vært gøy.


Jeg er en varm tilhenger av nysgjerrighet. En spørrende, undrende tilnærming til livet utvikler oss mer enn en hvilken som helst teoretisk lærebok. Tar vi nysgjerrigheten med oss utenfor eget hus, er sjansen stor for at vi kommer hjem med verdier og kunnskap vi ikke hadde fra før.
For vi lærer når vi er i bevegelse – når vi er høyt og lavt på jakt etter svarene vi ikke hadde, og spørsmålene vi ikke kom på. Nysgjerrigheten driver fram kunnskap og livserfaring som setter oss i stand til å løse oppgavene som møter oss.


Kanskje var det slik politikerne tenkte da de enstemmig sa ja til Kina-turen uten å spørre hva den kostet. Men hvordan tenkte de da de nesten enstemmig sa nei til leirskole?


I min barndom på Granly skole delte frøken viskelærene på skrå med en kniv, fra hjørne til hjørne. På den måten bidro hun til måtehold, og sørget samtidig for at bitene ble like store. Det siste skapte en følelse av rettferdighet, det første var en dyd av nødvendighet.


For gårsdagens kommune var betydelig fattigere enn dagens. Likevel var det ingen tvil: Vi skulle på leirskole, alle sammen.


Jeg tror ingen av oss har glemt hvordan det var. For mange var det første møte med verden der ute. Det pirret vår nysgjerrighet og bidro til vår vekst. Hadde jeg hatt et slikt ord i mitt vokabular, hadde jeg sikkert kalt det en dannelsesreise. Jeg tror det var lærerikt, kanskje var det også nyttig, det var utvilsomt gøy. Vi gledet oss i månedsvis, og vi husker det for alltid.


Mange av dagens politikere deler de samme minnene. Spør du dem på tomannshånd gir de uttrykk for at de ønsker å si ja også til dagens unge. Spør du dem i plenum, sier de nei og viser til en anstrengt økonomi.
For budsjettet tåler ikke en årlig utgift på 800.000 kroner for noe som ikke er lovpålagt, sier de. Men hvordan kan det da ha seg at det samme budsjettet tåler at vi kjøper Freia-bygget på Karljohansvern for 40 millioner kroner, og dermed pådrar oss årlige driftsutgifter som er nesten tre ganger så høye som de samlede utgiftene til leirskolen? Det finnes kanskje noen grunner til å kjøpe bygget, men det finnes overhodet ingen lov som pålegger oss å gjøre det.


Når flyet med ordføreren lander håper jeg han har brukt den lange turen til å tenke over problematikken. Jeg håper også turen har frisket opp minnet om hvorfor det er så viktig av og til å reise en tur hjemmefra. Enten man er stor eller liten.

Lurer du for øvrig på hva Kina-turen koster? Omtrent 70.000 kroner. Hadde jeg vært i det infame hjørnet ville jeg latt min aller siste setning i denne kommentaren være at prisen tilsvarer det det koster å sende en hel klasse på leirskole.

Men det er jeg ikke.

Torgeir Lorentzen, redaktør

Artikkeltags