Sykt frisk

(Foto: )

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

Les oss på nett i én måned for KUN 1 kr!

Når vi storklager over småplager finnes det heldigvis en medisin som er helt konge.
 
Det hender jeg våkner sengeliggende. Det er i seg selv ingen stor sensasjon, og bør normalt ikke tolkes på annen måte enn at det nå engang var slik jeg la meg.
Andre ganger, de gangene den bokstavelige betydningen av ordet må erstattes med den billedlige, er årsakene stort sett småtterier som kan kureres med en pute, to Ibux og en grenseløs mengde oppmerksomhet fra mine omgivelser. Jeg er tross alt mann.
 
Atter andre ganger, er situasjonen mer sammensatt. Kroppen har inntatt vertikalen, men det er horisontalen som snakker. For gjør det ikke litt vondt i skulderen, mon tro? Eller var det ryggen? Og den rumlingen i magen, kan det være kvalme? Matforgiftning? 
Og leste jeg ikke i tabloidene at slikt kan være tegn på både det ene og det andre, og følg våre tre råd til et langt liv uten snaps og snus, og husk at flåtten bor i en busk nær deg? 
 
Jo, tenker jeg, og lar mine nærmeste omgivelser bli mine klager og plager til del, som var det min siste handling, for kanskje brygger jeg på pesten.
Så langt har det ikke vært det. Og når jeg i heldige stunder lar fornuften bestemme, og løfter meg selv etter nakken (dere skal vite at slikt ikke er lett med en vond skulder), tvinges jeg til å gjøre noen erkjennelser: 
Den første er enkel. Akersgata kan neppe holdes ansvarlig de gangene jeg velger å syte over bagateller. Den andre er vanskeligere og viktigere. Jeg bør bruke mer tid på å forsterke alle gode stunder.
 
For alvorlig sykdom, slik som setter oss ut av spill og reduserer våre tusen drømmer til en, kommer tidsnok til mange av oss. Småplagene, de vi litt for ofte fyller våre samtaler med, bør derfor ikke få spise mer enn høyst nødvendig av vår, og våre omgivelsers, tid. Tid brukt på sukking over småting, er tapt tid, og dessuten et hinder for både glede og livslyst. Det skulle ikke forundre meg om sukking også er smittsomt.
 
Jeg tror det var gamlekongen som forsøkte å lære meg dette. Reporteren han snakket med ville vite hvordan han klarte å holde seg så frisk og sprek, alderen til tross. «Jo,» svarte Olav med det skjeve smilet og den trillende latteren. «Det gjelder vel å ikke kjenne for godt etter.»
 
Torgeir Lorentzen, redaktør

Artikkeltags