Gå til sidens hovedinnhold

«Dagen var blygrå, veggene brune, samme for meg, jeg lå i ei urne!»

Vi kan godt kalle ham en skald. Han jobber aleine på en seter om sommeren, han har vært cowboy – og han har det fantastisk i Horten. Møt Ola Nordskar!

– Jeg har vært mye rundt omkring opp gjennom årene, litt her og mye der. Høyt oppe på lista står Horten. Her fikk jeg fort mange gode venner, her møtes alle med respekt – og så skjer det uvanlig mye i den lille, trivelige og sympatiske byen. Hver eneste dag, vil jeg si.

Sånn innleder Ola (62) samtalen vår. To langhåra gutter i sin nest beste alder sammen på kafe. Du kan nesten tenke deg resten sjæl. Det hopper fra musikk, lyrikk, bøker om ditt og datt, konserter, album, norsk natur, politikk – og selvsagt jenter – nesten uten pustepauser.

Han er en spennende og fargerik fyr, denne Nordskar.

Eventyrhuset til Ola

Han har i drøyt ti år nå bodd i by'n vår. I et lite rødt eventyrhus midt i sentrum. Olaplassen har han like godt kalt eiendommen. Et godt valg, navnet sier mye om bygningene, innholdet og huseieren.

Det er her han jobber. Her leser og skriver han, her blir lange tekster nedskalert til vers og sanger. Her blir det musikk og god poesi av alt sammen.

Vi ser hodet hans nesten hver dag gjennom det lille vinduet ut mot parkeringsplassen. Alltid opptatt med noe, funderende, søkende, smilende og konsentrert. En god og lang arbeidsøkt ved tastaturet, en eller annen interessant historisk bok, eller klimprende på gitaren. Da er Ola Nordskar i sitt ess. Vi skjønner det av skinnet gjennom vindusglasset.

– Men du vet, egentlig er jeg jo en skogagronom. Utdannet i Melsomvik. En tømrer med sans for det norske fjellet, smiler Ola lurt.

– Nå er det kanskje nok, pappa!

– I 18 år, helt fram, til 2020, har jeg jobbet på ei seter på Venabufjellet i Gudbrandsdalen, helt aleine. Vel, jeg passer på 21 melkekyr og har alltid hatt nok å gjøre. Dagene går unna, det skal jeg love deg.

– Budeie, altså?

– Nei, nei, budør. Det kaller jeg det – jeg er en budør!

– Du bygde hus i fjellheimen også, har vi hørt?

– Ja, ja. Etter en stund tenkte jeg, her vil jeg være. Så da satte jeg i gang. Hogde tømmer, laftet og snekret. Norsk håndverk hele veien. Det ble hus og jeg etablerte meg høyt der oppe.

– Vi aner et lite men her …

– Vel, etter tre, fire år på fjellet var det egentlig nok. Det syns også min datter Bjørg.

– Det er vel greit nå, pappa! var meldingen hun sendte meg. Jeg kunne ikke være annet enn enig, pakket sammen sakene og flyttet ned til lavlandet igjen. Ikke tilbake til Oslo. Det ville jeg ikke. Men Horten, det skulle vise seg å være et lykkelig valg.

På plass i Horten

– Det var kanskje litt mer enn tilfeldigheter som sendte deg ned til solkysten?

– Det kan du si. Jeg kjente Knut Roppestad og Hege Bålsrød litt fra visemiljøet, de hadde jo akkurat vært med på å stifte Horten Viser og Annet (HVA). Jeg ble invitert med på en av de første klubbkveldene, og siden på en svært så hyggelig dugnad i Lystlunden. Der traff jeg mange, mange hyggelige mennesker, forteller Ola.

– Så reiste jeg hjem da, tygde og tenkte litt, og kom forholdsvis raskt opp med en konklusjon; Hvorfor ikke Horten?

– Da flyttet jeg nedover, uten noen annen kopling til byen enn de gode menneskene. Dessuten var det akkurat passe avstand inn til hektiske Oslo. Det var også en viktig greie da jeg tok beslutningen om å utvandre.

Vi får nesten legge til at Ola Nordskar opprinnelig er Oslo-gutt, oppvokst på Nordstrand. Han har også bodd midt i smørøyet på Grünerløkka – og har mye erfaring og mye lokalkunnskap om hovedstaden vår.

Men, det har tidvis vært litt for mye for skogmannen, fjellgutten og skalden. Da passer det mye bedre med en rolig småby ved Vestfold-kysten.

Det som ikke er fortalt

Mest av alt kjenner vi Ola som en visesanger. Av den klassiske varianten. Ikke så mye fiksfakserier. Nei da. Det er Ola og Martin-gitar'n hans, den fra 1959. Samme året som han selv ble født.

Han formidler tanker og funderinger rundt mange av livets utfordringer og mysterier. Og mye kjærlighet. Til sine nærmeste, til folk han er glad i. Eller bare for å varme opp folk. En bursdagsfeiring, en liten huskonsert eller et lystig lag. Ola Nordskar bidrar mer enn gjerne med ord og toner.

– Jeg vil finne fram til de gode historiene, de som ikke er fortalt ennå. I hvert fall ikke av meg og på min måte, smiler han.

– På mange måter finner jeg opp en ny sjanger for hver eneste låt jeg lager. Du skal være trygg på at en Ola-låt er unik, ingen har gjort det akkurat sånn før!

Kjærlighet til eksen

– Gi oss et eksempel, Ola?

– Jeg skreiv en kjærlighetsvise til eksen min. Det er 20 år siden vi var sammen, men hun tok det fint syns jeg, smiler Ola.

–Uansett vil jeg skape noe hele tida. Det er egentlig det jeg liker aller best, synging og spilling er bare et resultat av det første.

– Men også dine viser er vel ment for et publikum?

– Jo da, de er selvsagt laget for det. Men selv om jeg en gang også var innom selgeryrket, så syns jeg det er vanskelig å selge og markedsføre seg selv. Å skape er fint, å være skald er utmerket, resten tar jeg litt mer på sparket, smiler Ola.

For de som ikke fikk meg seg gjenåpningen forrige helg, så tar vi her og nå med en liten og herlig melding artisten Linda Kvam la ut på Facebook:

«Vi gleder oss stort til lørdagens konsert på Naustet, og jeg kan avsløre en liten musikalsk overraskelse! Jeg har fått tilsendt en vanvittig vakker norsk tekst skrevet av selveste Ola Nordskar, som vi skal fremføre denne kvelden. Ola, du er en ordkunstner! Tusen takk!»

Album – og snart gravøl

Ola Nordskar har allerede to hele album med egne komposisjoner ute på strømmetjenestene.

– Det er viktig å poengtere at det er album. Det er liksom noe mer enn ei plate. Her snakker vi jo om ti–tolv viser og sanger på hver av dem.

Nå forbereder han releasekonsert på Naustet i Åsgårdstrand. Det skal skje tidlig i desember, og da er det et konseptalbum bygd over et gravøl i Oslo. Det favner et helt univers av personer og situasjoner i forbindelse med markeringen, inkludert hedersgjesten – den avdøde!

«Dagen var blygrå,

veggene brune,

samme for meg,

jeg lå i ei urne!»

Der har du settingen på albumet som nå blir utgitt. Med konsert. Gravøl eller ikke, det er bare å glede seg.

– Jeg kom over hele denne historien under et litt villere og litt brunere ungkarsliv på Grünerløkka. Det jeg fikk høre fascinerte meg noe veldig, derfor ville jeg også skrive om det, forteller Ola.

– Sangene ble spilt inn samme sted for 15 år siden. Med fullt band, blåsere og greier. Nå kommer alt sammen på strømmetjenestene, det er jaggu på tida, mener Nordskar.

Ola, gitar'n og perkusjonisten

Til Naustet tar han med seg stemmen sin, gitar'n – og perkusjonisten Andreas Barth. Eidsfoss-gutten som tryller med trommene i den lokale gruppa Shake, et av byens aller beste band, der Marianne Eide er vokalist og Einar Frøysa trakterer diverse tangentinstrumenter.

De som går på releasekonserten vil få en nokså tett på Ola-opplevelse!

– Forresten, tilføyer han fort, så kommer jeg med en liten gravøl-bok også. Der er det tekster, noen betraktninger og illustrasjoner. Den blir gitt ut som du skjønner på typisk Ola-form, humrer den lokale skalden.

Cowboy og variasjon

Vi innledet denne artikkelen med Olas hyllest til Horten. Og vi avslutter med noe av det samme.

– Jeg elsker variasjonen og mangfoldet ute på by'n. Og at ingenting er tilgjort. I Horten gjør man ikke ting større enn de er. Det er heller omvendt; her er det meste gjerne betydelig mer innholdsrikt enn det folk forteller deg på forhånd. Sånn er Horten, jeg elsker det!

Det sier han som i ung alder, en mann tidlig i 20-årene, var cowboy i på den amerikanske prærien. På hesteryggen, med lasso og 20.000 kveg å passe på. Noe ganske annet enn et tjuetalls kyr på ei seter ved Venabu.

Veien har etterpå tatt mange svinger, feid fram over rake strekninger. Det har vært opp- og nedturer. Men Ola Nordskar står like fullt høyreist, staut og stødig i by'n vår.


Horten havneby

Tekst og melodi Knut Roppestad

Originaltittel; Harbour town.

Til norsk av Ola Nordskar


Å våkne ved din side, for endelig å forstå,

jeg tok min store sjanse og jeg angrer ikke nå.

Jeg har ingenting å vinne ved å sette dette på spill.

Jeg har satsa alt jeg eide, men jeg har fått som jeg vil.


Ref:

Om det blåser opp på ny,

jeg veit å søke ly,

i Horten havneby.


Når det brygger opp til uvær og ingen hjelp er å få,

og jeg ikke veit helt hvor jeg er eller min arme råd.

Da kan jeg se deg for mitt indre, du tar meg i din favn,

i stormen når du hvisker eller roper ut mitt navn.


Det er alltid båter som legger til og herfra,

som lokker med finere steder og dra,

men vi, vi lar dem seile forbi.

Vi veit å søke ly, i Horten havneby.


Å våkne ved din side, for endelig å forstå,

jeg tok min store sjanse og jeg angrer ikke nå.

Ref:

Men om det blåser opp på ny,

vi veit å søke ly,

i Horten havneby.

Nå slår de den største av dem alle konkurs!

– Juryen har hatt en krevende jobb: Horten-forfatter nominert

Sjekk denne konsertserien – det er tradisjoner vi liker!

Kommentarer til denne saken