(Laagendalsposten)

På toppen av en liten bakke i Jondalsveien ruver et mørkt tømmerhus som skiller seg ut fra de andre husene i nærheten.

Ved første øyekast kan det se ut som en veldig stor tømmerhytte med sitt mørke, laftede treverk, men «hytta» er den nyoppførte boligen til paret Cathrin Hamre (31) og Ola Narverud (30).

Da de i 2018 bestemte seg for å bygge visste de ikke at det var et laftet hus de skulle ende opp med. Nå kan de ikke tenke seg noe annet.

– Vi bestilte mange huskataloger, men vi falt aldri helt for de tradisjonelle standardhusene. Begge har en forkjærlighet for laft, så da vi begynte å se på den muligheten var det et enkelt valg og noe vi begge ønsket. Vi synes det er mer liv og sjel i veggene nå, sier Cathrin.

En ting var likevel viktig:

– Selv om det er laftet, så ville vi ikke ha noen hyttefølelse. Det skal være et hjem, og jeg synes vi har klart å få til den husfølelsen som vi ønsket.

LES OGSÅ: Siste nytt fra næringslivet: Vibeke satser på yoga, Eliza på skjønnhet og Kjetil på 3D

Endret mening flere ganger underveis

Etter å ha startet prosessen med søknader og ventetid i 2018, kunne Ola sette i gang med grunnarbeidet i fjor. Det er han som selv har gjort mesteparten av jobben med å grave ut og hugge på tomta.

– Det var bare skog her da jeg startet, så det var en del jobb, sier han.

Arbeidsfordelingen var de begge ganske enige om; han skulle ha ansvar for det utvendige og hun for det innvendige.

– Det var en grei fordeling, ler paret.

Siden byggeprosessen startet til det begynte å ta form var det mange valg og avgjørelser som skulle tas, og Cathrin endret mening underveis flere ganger da hun skulle bestemme seg for hvordan boligen skulle innredes.

Hvilket gulv man skal ha, hvordan benkeplatene skal se ut og hvilke knotter man skal ha på skuffene ble fort altoppslukende tanker.

Saken fortsetter under bildet.

Bildeserie

Se hvem som var på Hvittingfossmarken

– Først tenkte jeg at jeg skulle ha det ganske lyst, men så ombestemte jeg meg totalt og nå er det meste ganske mørkt her. I en slik prosess er det viktig å danne seg et bilde i hodet av hvordan det skal bli, for når man først har beiset en tømmervegg så må man være sikker på at det er slik man vil ha det, sier hun.

Det var heller ikke slik at hun kunne bla opp i en hvilken som helst katalog eller magasin for å finne inspirasjon, for den type hus paret bygger er det ikke mange som har.

– Det er ikke mange som velger laft i et bolighus, så vi måtte dra på hyttevisninger for å få inspirasjon til hvordan vi ville ha det. Vi gikk ut ifra en hyttemodell og fikk tegnet det om til et bolighus. Det er jo en viss forskjell på rominndeling i hytte og hus, så det var flere ting å tenke på.

– Det er veldig oss

Fra byggingen av selve huset startet i mars i år, gikk det fort. Tidligere i sommer kunne familien på fire flytte inn, og nå har de rukket å bo der i to måneder allerede.

– Det er deilig å være i hus nå og kjenne på at man er ganske ferdig. Når man bygger hus så lever man i en slags boble, man lever på vent til man får kommet seg på plass.

Perioden fra å selge det gamle huset, som for øvrig også var i Jondalen, til å flytte var nok det mest stressende. De hadde ikke lang tid på seg til å flytte fra overdragelsesdato i det gamle huset til det sto klart i det nye.

– Det ble noen sene kvelder da, kan du si!

Saken fortsetter under bildet.

Nå kunne verken Cathrin eller Ola vært mer fornøyd med hvordan deres nye hjem på nærmere 200 kvadratmeter har blitt. De har ennå til gode å finne noe de ville endret på.

– Det er veldig oss, det reflekterer personligheten vår og hvem vi er. Vi er begge glad i jakt og friluftsliv, vi har fire bikkjer og bruker mye tid ute og det synes når man kommer inn hit, sier Cathrin.

«Narverud-grenda»

At familien skulle fortsette å bo i Jondalen var ikke et samtaleemne engang, det har aldri vært et alternativ om noe annet.

– Det var naturlig å bosette seg her, det har aldri vært noe tema å bosette seg et annet sted i grunn, sier Ola.

Det er der Ola er oppvokst, og hvor familien hans bor. Faktisk trenger de ikke lenger enn et steinkast unna for å komme til foreldrene på nabogården, søsteren og flere slektninger bor i samme nabolaget.

– Vi kaller det bare «Narverud-grenda», ler de.