Hvorfor ble det bygget fire store haller med bare en halv meters avstand på jordlappen ved steingjerdet? Hva ble den femte og største hallen ved eika brukt til? Ble hallene brent ned, med graver i midten, som et religiøst ritual, for så å bli bygget opp igjen? Hvor mange andre bygninger skjuler den sandholdige jorda på Borre?

Ikke bare å stikke spaden i jorda

Det er spørsmål Christer Tonning gjerne vil ha svar på. En gang i måneden skyver arkeologen fra Porsgrunn en georadar over en jordlapp på prestegårdsjordet.

Noen vil mene han har en spennende jobb, på skattejakt i det som på 600-tallet var det største maktsenteret på Østlandet. Ingen over. Ingen ved siden av.

– Jeg vil heller si det er en tålmodighetsprøve. Feltarbeidet er selvfølgelig mye gjentakelse, men resultatene er veldig spennende. Nå gjør jeg det for 11. gang. Til høsten skal vi også kjøre over med en større georadar, som gir bilder med enda bedre oppløsning.

På Borre er det mye stein og sandholdig jord. Sannsynligheten for at det skal dukke opp godt bevarte gjenstander i pløyelaget er liten.

LES OGSÅ: – Den fæle siden av vår historie skal ikke feies under teppet

Utenfor steingjerdet

Nå som fylket søker hele området inn på Unescos verdensarvliste gjelder det å samle mest mulig informasjon, med minst mulig inngrep.

Arkeologene vet en god del, men mye ligger ennå i mørket. Betydningen av Borre som maktsenter kan ikke overvurderes. Det har vært mye større aktivitet på den slake hellingen i Viken, enn arkeologene kunne forstille seg – spesielt utenfor steingjerdet.

– I 1991 ble det gravd flere steder i parken. Sjakter ble åpnet, og vi klarte å lokalisere Skipshaugen ved Midgard. Det utløste en fornyet interesse for Borrehaugene, sier arkeologen.

Brennesle ga en pekepinn

Bruk av fosfatanalyser, som brennesler er en god indikator på, var det som gjorde at lokaliseringen av bosetningsområdet ble lokalisert.

– Arkeologene som grov her i 1991 fant kokegroper, stolpehull og dreneringsgrøfter, men områdene som da ble åpnet var for små. Den hele oversikten var det ikke mulig å få. Det var først i 2007, da Terje Gansum fulgte en forhøyning, som var steinlagt, i terrenget inne i parken, at stolpehullene ble oppdaget. Forhøyningen viste seg å være terrassen inn til hallene.

I stedet for å løse mysteriet, åpnet det seg nye spørsmål.

LES OGSÅ: Satser alt på Borre: Millioner til Midgard og Gildehallen

Giganthall ute på jordet

– Situasjonen er nå i dag mer kompleks enn i 2007. Fortsatte undersøkelser med georadar viser at det trolig har stått minst fire faser av haller med knapt en halv meters mellomrom langsmed steingjerdet. De minste av disse var 30–35 meter lange. Den største 40 meter lang.

På jordet mellom eika og prestegården ble det funnet stolpehull etter den femte og største hallen

– Det var noen voldsomme dimensjoner. Lengden var 63 meter. Bygningen kan ha hatt en grunnflate på nesten 900 kvadratmeter. Stolpehullene gikk 1,3 meter ned i bakken. En slik dybde på de nedgravde stolpene viser til en bygning som nok har vært et monumentalbygg på Borre.

Trolig flere bygninger

Arkeologene har klart å tolke det til at det må ha stått minst fem store bygninger, kanskje alle av dem haller ved haugene, men høyst sannsynlig må det ha vært enda flere bygninger der, til garverier og smykkeverksteder.

De tidligst daterte storhaugene på Borre er datert forut for Vikingtid på 600-tallet. Hallene på Borre kan ha vært oppført i den samme perioden, og kan ha avløst hverandre fremover i Vikingtid.

LES OGSÅ: Plan for vikingtid. Nå ligger framtida på Borre

Rituell nedbrenning

I de massive stolpehullene har arkeologene funnet kokegroper.

– Det er kjent fra andre steder at de kan ha avsluttet bygningens "liv" ved at de som et ritual har lagt en gravhaug midt i bygget. Vi kjenner et slikt eksempel på at dette har blitt gjort med en bygning nær Berg fengsel, hvor det også har stått en hallbygning. På hallene på Borre lurer vi litt på om noe av det samme kan ha skjedd ved at man har lagt kokegroper der hvor det har stått stolper som har holdt bygningen oppe. Dette og mer vil vi prøve å finne mer ut om i det kommende arbeidet.

Tonning erkjenner er arkeologene vet lite om hvordan samfunnet på Borre har vært, utover at det må ha vært et stort anlegg.

Åpner haugene igjen

Til neste år skal arkeologene forhåpentligvis åpne noen av de gamle sjaktene fra 1991 som ble gravd i det vi nå vet er hallbygninger.

Siden den gangen har de fått enda bedre metodiske verktøy som kan analysere funnene på en langt mer presis måte enn de kunne for snart 30 år siden.

I forbindelse med pågående doktorgradsarbeid skal Christer Tonning publisere arkeologiske funn og hypoteser fra maktsenteret på Borre, rettet både mot fagmiljøet og for historieinteresserte i Vestfold. Dette er også materiale som vil være uunnværlig i en eventuell fornyet UNESCO søknad for skipsbegravelsene som nå skal evalueres.