Gå til sidens hovedinnhold

Bonne chance, mon ami

Artikkelen er over 2 år gammel

Du var den eneste på laget jeg ikke kjente sånn ordentlig, men jeg synes du var en grei kar.

Du pleide å sende meg meldinger for å spørre om når neste kamp var og om jeg kom på trening. Jeg svarte så godt jeg kunne og vi utvekslet gjerne noen ord når vi møttes. Av og til slo vi følge hjem fra Lystlunden etter treninger, du bodde bare et steinkast fra banen.

Én gang etter endt økt spurte du om jeg ville være med deg hjem. Jeg regnet deg da kun som en bekjent og var skeptisk, men jeg ville selvsagt ikke å si nei.

Ikke lenge etterpå satt vi på gulvteppet på kjøkkenet ditt og spiste kylling og ris med storebroren din. Jeg synes det var rart at dere ikke hadde spisebord, men sånn var situasjonen. Etterpå spilte vi FIFA 17. Du vant hver gang.

Min nye venn var en ydmyk og hyggelig kar. Han fortalte meg at han opprinnelig er fra Afghanistan, men at han flyktet til Pakistan som liten gutt. Han het Zahid, og fortalte meg om oppveksten sin og kulturforskjellene. Det var ingen foreldre hjemme, bemerket jeg meg. Jeg fikk vite at mine nye venn ikke lenger hadde foreldre, de var blitt drept i Afghanistan. Det var hard kost for en hvit norsk gutt oppvokst med to tilstedeværende foreldre i lille Horten. Jeg beklaget meg for å ha kommet inn på temaet, men han forsikret om at det var greit at jeg spurte.

Broren din jobbet i en dagligvarebutikk og dro dit etter middag. Vi pratet mer om livet i Norge og om framtida. Det var ikke alltid vi forsto hverandre, men det var en givende samtale. Jeg skjønte at du ikke hadde permanent opphold og at det ikke var sikkert at du fikk det. Vi ble enige om at det var kjipt men at vi håpet på det beste.

Etter å ha spist middag med deg og tapt alle FIFA-kampene, dro jeg hjem. Jeg satt igjen med inntrykket av at du var en hyggelig kar og jeg håpte det skulle ordne seg med opphold.

Den siste helgen i oktober i fjor, og spilte vi cup på Flintbanen. Vi gjorde det bra, vant de fleste kampene. Du spilte på høyrevingen, jeg sto i mål. Faktisk tok vi oss helt til finalen. Jeg husker ikke hva motstanderen het, men de var gode.

Jeg irriterte meg over at du bommet på sjansene dine og driblet bort ballen. Til gjengjeld hadde du all grunn til å irritere deg over meg også. Jeg slapp inn to mål og på overtid grisetaklet jeg motstanderen helt oppe ved midtstreken, femti meter unna målet jeg skulle forsvare. Rødt kort.

Jeg ble utvist.

Vi tapte 2–0. Det ble tatt et lagbilde med sølvpokalen. Jeg minnes at du var fornøyd med innsatsen og glad for å ha fått pokal. Du smilte og ga tommel opp. Tross rødt kort smilte også jeg bredt til kamera. Det var litt morsomt å bli utvist, egentlig.

At du bare noen måneder etterpå skulle få det røde kortet av norske myndigheter føles derimot som en tragedie. Jeg ble henvist til sidelinja de siste to minuttene av en fotballkamp, du måtte rømme landet og fikk drømmene dine knust.

(Artikkelen fortsetter under bildet)


Vi sluttet å spille fotball sammen og gikk på hver vår skole. Jeg skal ikke skryte på meg og si at du og jeg var nære venner, ei heller at jeg fikk med meg at du fikk avslag på oppholdstillatelsen. Jeg vet ikke sikkert hvor gammel du er eller om myndighetenes avgjørelse er riktig eller gal.

Men jeg synes det er en tragedie at du ikke fikk det livet du ønsket deg her i Norge, for du er en veldig bra kar. Jeg håper alt løser seg for deg.

Jeg har prøvd å nå deg med meldinger på sosiale medier, men ikke fått svar. Du leser sikkert ikke Gjengangeren der nede heller. Jeg kan ikke fransk, men jeg har klart å oversette noe til deg:

«Bonne chance, mon ami!»

«Lykke til, min venn!»

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.