Eier du mer enn sju ting, er det tingene som eier deg.

Ordene skal visstnok stamme fra den kinesiske filosofen Lao Tzu.

Jeg aner ikke hvor mange ting jeg eier. Jeg tror ikke det hadde holdt å gange det med 100. Kanskje 7.000? Det kommer antakelig an på hvordan man teller. Jeg kan jukse, og si at jeg eier én boksamling – noe som for så vidt er sant. Men hvor mange romaner, biografier og fagbøker det dreier seg om? Jeg har ikke talt dem. Det er mange.

Kommer du hjem til meg og jeg ikke er forberedt på det, vil du se en del rot i entreen. Litt rot på kjøkkenet. En del rot på stuebordet. Og sikkert også litt rot i bokhyllene . Likevel tror jeg du vil få inntrykk av et forholdsvis hyggelig hjem. Hybelkaniner har aldri gjort noen fortred. Det vil alltid være ganske mange av dem, i et hjem med en røytende hund.

Men jeg har en hemmelighet. Den andre døra til høyre i første etasje, må du aldri – aldri åpne. Det vil si: Du kan åpne den, men hvis du kaster et blikk inn, må jeg sørge for at du «forsvinner» etterpå. Det letteste vil kanskje bare være å sende deg inn dit. For da er sannsynligheten stor for at det vil gå et ras. Ikke engang Norges flinkeste lavinehunder vil kunne finne deg etterpå. Problem solved.

Dette rommet som altså befinner seg bak den andre døra til høyre i første etasje, er døra inn til kjellerboden min. Hadde vi sendt inn redningsmannskaper ville de erklært hele rommet som katastrofesone. Det ser akkurat sånn ut. Folk vil tro at det har vært jordskjelv der inne. Alt jeg eier, som jeg ikke har plass til – og sannsynligvis heller ikke så veldig mye bruk for – har havnet der inne.

Jeg har hatt storstilte redningsaksjoner omtrent en gang i året. Da går mannskapene (altså: jeg) metodisk til verks. Vi får alt ut i lyset, lag for lag, halvmeter for halvmeter. Vi kaster mye, og stiller resten pent tilbake på plass. Så pent at det til og med er mulig å gå inn i kjellerboden og finne ting! Fondue-gryte, for eksempel. Om det noensinne skulle falle meg inn å lage fondue. Sist jeg gjorde det, var vel på slutten av 80-tallet.

Hva som forårsaker disse jevnlige jordskjelvene, som fører til at situasjonen endrer seg fra oversiktlig til kaotisk, er vanskelig å si. Det bare skjer.

 

Men nå må jeg inn i katastrofesonen og gjøre en innsats som monner. Jeg må faktisk kvitte meg med 80 prosent av det som ligger der inne. Ikke minst alle sekkene med tomme brusflasker. Brusflasker fra lenge før de satte opp pantesatsene, blant annet. Gamle ski, noen par skisko, fondue-gryta og raclette-settet ... alt skal ut. For om ikke så mange ukene skal jeg flytte. Huset skal legges ut for salg og vises fram til potensielle kjøpere. Noen vil kanskje gløtte på døra, og se hvor ille det er. Med mindre jeg tar grep, altså.

Jeg tar ikke katastrofen med meg til neste hus, det er i alle fall sikkert. Nå vil jeg heller prøve å lære. For hver nye ting inn: En ting ut. MINST en ting. Kanskje tre. Holder jeg på lenge nok, blir jeg kanskje til slutt den heldige eieren av sju ting.

Forresten: Er det noen der ute som trenger en pent brukt fondue-gryte?

(Note to self: Husk å bestille container.)

LES OGSÅ:

Wioletta har gjort alt hun kan for å gjøre rønna i Prestegata beboelig – nå har kommunen sagt opp kontrakten

Ble solgt etter ti bare dager på markedet: – Vi merker absolutt at det er stor interesse for denne type eiendom