«Hvorfor skal vi verne markagrensa i lille Horten?» spurte en venn meg her om dagen. Han er ikke alene om å stille seg det spørsmålet. Han harselerte over at noen kunne synes det var «ille at en salamanderpytt kunne stanse et helt utbyggingsprosjekt». Gjør en salamander fra eller til noe i den store sammenheng?

Stortingsvalget er rett rundt hjørnet, og i disse dager gjør politikerne en viktig jobb i å ytre seg om sine politiske hjertesaker. Men også lokalt har ledere, for blant annet FrP og Høyre (ved Svendsrud og Cederby), gitt sterke uttrykk for hva de mener om behovet for å bevare markagrensa.

Slik jeg leser deres interesser, ønsker de at Horten skal bli mer «rause» med utbyggerne av boligprosjekter – ved å ikke holde igjen på attraktive tomter. De mener man bør kunne utfordre markagrensa for å nå dette målet. Å være raus er jo i og for seg en god tanke – men handlingen i dette tilfellet er, etter min mening, lite naturvennlig – og eksistensielt truende for artsmangfoldet og ulike biotoper.

For de som følger med i nærområdene i Horten – og som har gjort dette over en tid – er det enkelt å se at det brytes ned natur, litt etter litt, her og der. Leveområdene til ulike arter er under konstant trussel, og det er lett å glemme at de starter lokalt.

Det største lokale inngrepet de siste årene, har vært den pågående utbyggingen av jernbanesporet som går fra Helland mot Barkåker. Adalskogen er også truet – både ved det planlagte veiprosjektet som skal binde Skoppum stasjon med Bakkenteigen – men også ved utbygging av et stort boligfelt i samme området. Dersom Høyre og FrP hadde sittet med makta i Horten, ville også Hortensmarka og området norsk for golfbanen blitt bebygd. Og kanskje mere til.

Den foreløpig siste av FNs klimarapporter påpeker at den største trusselen mot klima er nedbygging av allerede eksisterende natur. Dette gjelder ikke bare i regnskogene langt borte – men også i våre lokale omgivelser.

Klimatrusselen er ikke en trussel for jorda – den vil jo bestå – men det er en trussel for alt og alle som lever her. Også oss mennesker. Artsmangfoldet på jorda er av større betydning for oss mennesker, enn hva mange tror. Jordsmonn, trær og dyr spiller en vesentlig rolle for at vi har tilgang på friskt vann, ren luft – og generelt gode leveforhold. Lokalt kan vi for eksempel se hvordan vannkvaliteten i Borrevannet er i en elendig forfatning nå, på grunn av algevekst som skyldes sig fra jordene og utslipp fra ulikt hold. Vi må ta vare!

Den lille biten av skog som finnes i Horten er viktig å bevare. Bygger man innenfor markagrensa, bryter man ned velfungerende økosystemer, samtidig som man fratar mennesker muligheter til friluft og rekreasjonsområdet. Arter får færre og mindre livsområdet å boltre seg på, og deres mulighet for liv forsvinner.

Cederby og Svensruds politiske syn er at folk selv må kunne få velge hva som er best for dem. En slik idé er vel og bra i mange spørsmål i livet. Det er derimot ikke bra, når utfordringene man står ovenfor er globale. Den globale klimatrusselen kan på mange måter sammenlignes med den globale pandemien vi nå kjenner godt. Forskjellen er at koronapandemien har vi alle kjent svært nært på kroppen, og den har ført til at vi har måttet endre våre måter å leve på. Den «globale miljøpandemien» har foreløpig ikke hatt de samme merkbare konsekvenser for oss personlig her nord. Likevel er FNs klimapanel samlet når de sier at vi må gjøre noe nå, både globalt og lokalt. Og vi kan ikke vente.

I klimaspørsmålet, som er en global utfordring, må det derfor først og fremst nasjonale retningslinjer til, som kan hjelpe oss å leve slik at naturen rundt oss i størst mulig grad blir bevart, på samme vis slike retningslinjer har hjulpet oss igjennom koronapandemien.

Lokalt kan vi først og fremst hjelpe naturen ved å ikke bygge den ned!

Derfor et høylytt «NEI» til utbygging av markagrensa, og tilsvarende høyt JA til vern av natur i Horten.

Så tilbake til min venn; det han kanskje ikke tok inn over seg er at han selv i realiteten er en liten salamander i den store sammenheng.

Godt valg!