– Jeg vil takke barnevernet

Av
DEL

MeningerJeg vil fortelle noe om barnevernet. Barnevernet har tusenvis av historier på godt og vondt, om barn som blir revet bort fra foreldre på dramatisk vis, barn som hylgråter fordi de ikke får tatt et godt og trygt farvel med sine foreldre.

Barnevernet og politiet er på stedet. Det skaper en svært traumatisk opplevelse for disse sårbare barna. I alle disse historiene ser vi hva barnevernet gjør, de som skal tenke på barnets beste. Dette er langt ifra det vi kan tenke oss som barnets beste. De som blir fratatt foreldrene sine så drastisk og brutalt.

Jeg vil også påpeke at vi som foreldre skal tenke på hva som er til det beste for barna våre. Barnevernet må gå til drastiske tiltak når foreldre utsetter barna for omsorgssvikt. De tvinges til det når foreldrene til barna ikke forstår alvoret av omstendighetene barna lever i.

Om foreldre hadde samarbeidet med barnevernstjenesten, ville de selv kunne skånet barna sine for den vonde, traumatiske og drastiske måten å bli revet ut av eget hjem på. Om foreldrene kunne lagt ned alle sine egne forsvarsmekanismer, sett sin situasjon fra en annen synsvinkel, og prøvd å se barnet sitt med andres øyne.

Drømmen om det gode familielivet

Hvis vi kunne skrudd tiden tilbake til før vi fikk barn: Hvordan så du for deg at familielivet skulle bli? Hva slags mor eller far ville du ønsket du skulle være for ditt barn? Hvordan skulle hjemmet og barnerommet sett ut? Hvilke rutiner ville du sett for deg var viktige?

Jeg vet godt hvordan min drøm om mitt familiehjem skulle sett ut: Jeg ville hatt et trygt og godt hjem, orden i huset, koselige barnerom og et ryddig og rent hjem. Vi skulle hatt faste rutiner, en strukturert hverdag. Jeg ville vært en mor som så barna for den de er, en mor som fulgte opp barna på skole, fritidsaktiviteter og i fritida.

Jeg ville vært en ansvarlig, rettferdig, reflektert og omsorgsfull mamma. Jeg ville vært en tilstedeværende, kreativ og leken mamma. En mamma som ga barna sine en trygg og god oppvekst, som skapte trygghet og tilhørigheten i hjemmet. En mamma som aldri ville kunne klare å utsette sine barn for traumatiske hendelser. Det er vel ingen som ønsker det, det sier jo selv.

Ikke alle ser det selv

«Ingen vil være ansvarlig for å bevisst utsette sine barn for traumatiske hendelser.»

Nei. De aller aller fleste vil ikke det. Og mange som gjør det er ikke selv klar over at de gjør det. Mange har forskjellige forsvarsmekanismer og fornekter overfor seg selv og andre hva de gjør. Andre klarer ikke innse det i det hele tatt. I tillegg finnes det noen som jobber aktivt med å skjule det.

De som frykter hva som vil skje om de forteller om omstendighetene, de som har et stort behov for å mestre hverdagen, som strever for å klare å følge opp og ha en trygg å strukturert hverdag.

Spekulasjoner i omgangskretsen

Jeg var i fylkesnemnda, Jeg mistet omsorgen for mine tre barn. Barnevernet og fylkesnemnda var enige i at dette blir langtidsplassering i fosterhjem. Familie, venner og kjente spekulerer i hva jeg skjuler: Hva kan jeg ha gjort? Det er jo noe som ikke stemmer.

Det så jo ikke ut her til tider! Jeg glemte avtaler. En gang forsov vi oss tre dager etter hverandre. Men det alene er jo ikke grunnlag for omsorgsovertakelse. Familie og venner undres nok. Mange uten at de tør å spørre. Og her starter spekulasjoner og rykter. Det et slik mange misforståelser og usannheter blir dannet.

Bare så det også er nevnt: Jeg har tre barn, hvor et av mine barn er funksjonshemmet. Barnet er 100 prosent hjelpetrengende. Hun må stelles, kles på, løftes inn og ut av hjelpemidler og jeg må snu henne om natten for å skifte liggestilling. I perioder er det epilepsianfall om nettene som gjør at jeg må være våken nattevakt.

Så har jeg to barn til. De er to omsorgsfulle barn, som vet at søsteren deres krever en masse av tid. De er jo oppvokst med en storesøster som er annerledes, hun har alltid vært med på alt, hun er et funksjonshemmet barn som aldri har gått glipp av noe, har vært mye på fjellet, på snøskuter turer vært i slalåmbakken, med i stallen, er med på stranda hvor vi bader i havet, teltturer i skog og camping turer, hytteturer, og korte ferier.

Barnevogn og rullestol

Jeg har trillet vogn og rullestol i hver sin hånd, ned i parken, bort på skolen, til butikken, bort til lekeplassen. Det har vært tøft å være alenemor med mitt trekløver. Storesøsteren har bestandig vært med på alt, da hun har bodd hjemme. Den mellomste har gått på ridning, turn, fotball, og dansing.

Ser du der? Bare i det jeg skriver nå, legger du merke til det? Hvor flink, hvor mye jeg prøver for at mine barn skal ha fine barndomsminner, for at mine barn skal kose seg i hverdagen. Det så nok helt utrolig ut utenifra, jeg så ut som en skikkelig flink mor.

Men alle gangene mellomste datter måtte løpe bort alene på dansingen; alle gangene jeg måtte avlyse fotballtrening fordi hun ikke turte gå hjem når det var mørkt. Alle gangene vi kom for sent på skolen fordi det var rabalder hjemme fordi ett av barna ikke ville kle på seg, som ikke gadd å stå opp, ikke hørte etter. Alle gangene matbokser ble kastet på vei til skolen, alle gangene sekken var kliss klass. Alle gangene håret ikke var vasket fordi jeg ikke orket å ta kampen. Fordi jeg måtte bare kle på, måtte bare kople fra, måtte bare sette søster i rullestolen. Alt var livsnødvendig så de måtte bare vente. Alle gangene jeg bare la meg for å sove rett etter at ungene var levert, selv om jeg viste jeg hadde møte. Var jeg blind? Var jeg uansvarlig? En dårlig mor?

Denne historien har mange flere sider, blant annet traumatiske hendelser helt utenfor min kontroll.

Men også traumatiske hendelser som har vært innenfor min kontroll, som jeg kunne ha skånet barna for, om jeg ikke hadde vært så opptatt av å holde fasaden oppe.

Jeg vil takke barnevernet i Horten

Som jeg spurte om: ser du det? Legger du merke til det? Alenemor for tre, barna er med på mye. Alle tre barna. 10 år, 9 år og minste på 3 år. Storesøster på 10 år er 100 prosent hjelpetrengende. Hvem tar seg av de to andre? Blir de oversett? Etterlatt til seg selv? Barna har gått på autopilot, omsorgen har vært langt ifra det de fortjener. Barn er tilpassingsdyktige og fleksible, men skal barn være nødt til å tilpasse seg en hverdag som dette?

Nei! Svaret er nei!

Barn skal ikke være tvunget til å tilpasse seg en hverdag med omsorgssvikt. Barn skal ikke utsettes for det. Skadeomfanget på barn utsatt for omsorgssvikt over tid er stort. Jeg takker barnevernet for den hjelpen mine barn har fått, jeg takker for det gode samarbeidet jeg har med Horten barnevern.

Jeg er så glad for at de så mine barn; så hva de ble utsatt for og så hva de trengte. Når jeg treffer barna mine nå, så ser jeg en helt annen jente, en helt annen gutt. Jeg ser en helt annen oppførsel. Jeg ser roligere, tryggere og sunnere barn, som nå får den omsorgen, oppmerksomheten og tryggheten de fortjener. Atferdsendring og utagering er tegn på at barn ikke har det bra.

Det finnes ikke vanskelige barn, men barn som har det vanskelig.

(Innlegget er forkortet.)

Artikkeltags