Mange har oppfatninger om hvordan barn og hund skal oppdras når de er i samme hjem. Det snakkes om at hunden må lære seg å være nederst på rangstigen, for å si det litt upresist. Altså at hundevalpen skal underkaste seg alle tobente, uansett. Min påstand er at dette er en oppfatning som kan være konfliktfylt, og som derfor har gått ut på dato.

I en hundeflokk er det alltid en rangordning. Individene leser hverandre og respekterer hverandre og det er den sterkestes rett som gjelder. Alle prøver å finne sin plass i hierarkiet. Dette hierarkiet kan fungere fordi individene er av samme art, snakker det samme språket og forstår hverandres reaksjoner.

I menneskeflokken er det annerledes. Der er det ikke den sterkestes rett som gjelder, men hva som er fornuftig og hva som fungerer for flokken. Forskjellen er at dette er basert på intelligens og mellommenneskelig forståelse. Hunden har ingen forutsetninger for å ta del i dette. Nettopp fordi den ikke er av samme art og ikke snakker samme språk, ikke har de samme behov og forutsetninger og ikke har intelligens slik vi mener med begrepet.

Spørsmålet blir da: skal vi rette oss etter hunden, eller skal hunden rette seg etter oss?

En toåring har ingen mulighet for å plassere seg i «rang» høyere enn en hund. Skal da hunden underordne seg? Og lar den seg underordne? Etter de langt flestes oppfatning skal hunden underordne seg menneskene i familien og godta den «nederste» plassen. Dette forlanger de fleste av hunden sin. Det vil etter min oppfatning aldri gå bra, fordi det vil oppstå konflikter. De fleste ville nok straffe hunden hvis den for eksempel bet et av barna. Men ville hunden forstå hvorfor den fikk straff, og ville den slutte å bite deretter? Jeg tror ikke det.

Jeg fortalte mine barn da de var små, at de ikke måtte gå bort til hunden når den lå og sov, når den spiste, lå bare og hvilte, eller når den bare var for seg selv. Jeg sa også at hunden ville bite dem hvis de gjorde det. Men at de skulle respondere positivt hvis hunden hadde behov for og tok kontakt. Dette fungerte helt utmerket: hunden ble aldri forstyrret, ble aldri utfordret ved matfatet, fikk alltid være i fred. Den ble aldri utfordret av dem.

Da de ble eldre, og kunne forstå forholdet mellom oss og hunden, forklarte vi barna hvorfor vi hadde sagt at hunden kunne være farlig. Etter hvert, når hunden tok kontakt og kom dem i møte, ble kontakten besvart av de små. Slik oppsto gjensidig respekt. Derfor er jeg overbevist om at barna må tilpasses hunden, og ikke omvendt. Tenk hvor mange hundebitt vi kunne unngått, og hvor harmonisk samværet med hunden kunne blitt, dersom man gjorde det på denne måten.

Vi ser ofte barn fra åtte-ni og opp til elleve-tolv år lufte hunder gatelangs eller i skogen. Ofte er det barn med begrensede kunnskaper om hunden og dens vesen, manglende kunnskaper om hvordan man skal takle situasjoner som oppstår på turen, enten det er med andre hunder eller mennesker. Å la barna lufte hunden gjøres kanskje fordi de voksne ikke har tid. Videre vil de voksne gå glipp av situasjoner og reaksjoner i slike tilfeller, som ellers ville være nyttige erfaringer. Samtidig kan uvaner og uheldige situasjoner utvikle seg til noe som etter hvert kan bli vanskelig å håndtere.

Nei, hunder skal luftes av eierne, de voksne. Barn kan få lov å være med på tur, men ikke alene med hunden!

Les mer om hund, signert Terje Johansen:

Hund eller menneske?

Hverdagslydighet

Det vanskelige valget

Tror du hunden din er intelligent? Det er den ikke!

Hunden fortjener å bli behandlet som hund