Min klimakamp skal være synlig: – Jeg starter på toppen!

NATURLIG LOOK: – For en som aldri har vært blond og fager, var det skummelt å la de grå hår slippe til. Nå kjennes det bra.

NATURLIG LOOK: – For en som aldri har vært blond og fager, var det skummelt å la de grå hår slippe til. Nå kjennes det bra. Foto:

For to år siden fikk de grå hår fritt leide. Et bitte lite tiltak for klimaet, men et stort skritt for en forfengelig kvinne. Hurra!

DEL

MeningerVi har alle vårt. Mitt lodd her i livet er at jeg ikke kan glede meg over hetebølger i mars. En uggen følelse av at vi er på vei mot noe vi ikke kan håndtere, slo ned, helt presist, den 12. januar 1983.

Klokka halv tre denne dagen sto sola høyt på himmelen. Min halvannet år gamle datter kunne fra sin plass i sportsvogna studere de dype rennene hjulene laget i den sølevåte grusen. Det var sju varmegrader, og vottene ble stappet ned under saueskinnsposen.

I minneboka hennes fra denne dagen har jeg notert at det hadde vært en fantastisk dag hos oldemor. «Vi satt på trappa og spiste loff med syltetøy, som om det var sommer, men det er rart at det ikke har kommet snø ennå.»

Ja, det var fantastisk, men også foruroligende å se varmedisen stige opp fra de bløte jordene da vi ruslet hjemover. Den gnagende vissheten av at noe var i ulage, har aldri sluppet taket. Vissheten fikk næring når bryllupsfotografene i årene som kom, sendte inn bilder av lykkelige brudepar på grønne plener i desember. Når vi fikk tilsendt leserbilder av blomstrende rosebed langt ut i adventstida.

Når jeg en sjelden gang forsøkte å trekke andre inn i mitt skremselsunivers, ble jeg mildt trøstet.

– «Det er fært at du skal ha det på den måten. Du kank'e tenke sånn. Det skjer ikke i vår tid». Eller – som noen kunne si, «– Jeg er ikke et sånt klimamenneske, jeg.»

– I vår tid? Det sa de samme menneskene som ga egne barn Obos-medlemskap i dåpsgave.

Folk jeg oppfattet som presumptivt oppegående mennesker, brydde seg ikke et millisekund. Det nøret opp under mine egne dommedagsprofetier.

Det var sånne ting jeg fikk god tid til å gruble over mens den ammoniakkdunstende hårfargen fikk virke en halv time, den gangen mitt indre fortsatt kranglet med mitt forfengelige ytre.

For to år siden fikk de grå endelig fritt leide. Plasthansker, plastbeholdere med stinkende ammoniakk og et evig tilbakevendende fokus på ettervekst tilhører nå historien. Et bitte lite tiltak for klimaet, men et stort skritt for en forfengelig kvinne. Hurra!

Fredag 22. mars går tusenvis av unge i tog for klimaet, i hele Norge, i Vestfold og i Horten. De forstår det min egen generasjon fortsatt ikke klarer å ta inn over seg. Klimakampen vil endre vårt levesett fullstendig. Jeg startet på toppen!

Artikkeltags