Gå til sidens hovedinnhold

Arbeidslyst, er det jeg har. Så får andre ligge på stranda med mobilen sin og gjøre ingenting.

Artikkelen er over 3 år gammel

Jeg tror både min svigermor og min farfar ville sagt at alt slitet var verdt det.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det fine med det å sparkle lister og male vinduer er at det tar tid. I en sky av støv kan en tenke lange tanker. Gruble over hvordan vi bruker våre tilmålte timer på jorden, hvorfor jeg står inne i varmen, når det endelig er sommer ute.

Jeg tenker på svigermor. Hun var en beskjeden dame, som jobbet i det stille. Strikket og bakte, syltet og vasket. Og sydde lampeskjermer. Midt i en haug av stålrammer og stoffer satt hun kveld etter kveld, i duren fra symaskinen.

Det hun tjente kom godt med. Hun tok lappen og kjøpte en blå Nissan Cherry, men det var bildet av en tredelt seksjon i palisander, med barskap i midten og lys over likørglassene bak blyglassvinduer, som gjorde at hun tråkket ekstra iherdig på pedalen under sybordet.

En dag hadde hun sydd så mange skjermer at hun kunne kjøpe seksjonen. Øynene hennes strålte da hun satte glassene på plass, og den hvite porselsenssvanen med blomster på hylla under.

Så gikk årene. En dag var svigermors tid ute.

Da boet skulle gjøres opp, var palisanderseksjonen så helt 1985. Den første sommeren ble den lagret i garasjen vår, i tilfelle noen skulle ombestemme seg. Sommeren ble høst og pyntelistene falt av, før seksjonen ble sendt til de evige sponplatemarker. Så mange lampeskjermer ...

Jeg tenker på min farfar. Da hvalfangeren gikk i land tidlig på 60-tallet, kjøpte han seg et småbruk for å dyrke jordbær.

Han var 61 år, og plagsomt full av arbeidslyst. Barnebarn og barnebarns venner ble skysset ut i åkeren med en grønn plastkurv. Det var knapt strøm på småbruket. Vann måtte han hente i en brønn. Min farfar som hadde jordbær på hjernen, så ikke rottene som holdt hus i utedoen innerst i vedskjulet.

LES OGSÅ: Du er så mye mer enn hvordan du ser ut

60-tallet var hjerteinfarktets tidsalder. Selv om min farfar pådro seg fire infarkt før han måtte gi tapt for det femte, tenkte han aldri på at han heller kunne sittet under et tre og gjøre ingenting. Han jobbet.

Men han fikk skikk på bruket. Rottene forsvant.

Det er det jeg tenker på når rutene mine blir så støvete at naboens roser falmer i solveggen.

Min farfars jordbæråker ble pløyd opp lenge før seksjonen med blyglassruter ble lempet ut av garasjen. Likevel tror jeg at de ville svart, om jeg hadde kunnet spørre, at timene i åkeren eller ved symaskinen var verdt det. Der og da. De hadde arbeidslyst.

Det er det jeg har. Arbeidslyst. Det har også en verdi. Så får andre ligge på stranda med mobilen sin og gjøre ingenting.

LES OGSÅ: Og snart er kaffen klar ...

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.