– Du skjønner, han har ikke lov til å bli med norske barn hjem, forklarte sønnen vår.  

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Meninger– Hei, det var lenge siden sist, sier den unge mannen som tramper av seg snø i entreen. Han slår av en prat og gir meg en klem før han går ned i kjellerleiligheten, der poden vår på 19 år har barndomskamerater på besøk.

Alle gutta som er på besøk denne kvelden, har innvandrerbakgrunn. Kameratgjengen hang sammen både på fotballbanen og i fritida i oppveksten, og tonen er den samme nå som da de var ti år gamle. Noen av gutta har flyttet vekk fra Horten sammen med familien for flere år siden, men de kommer tilbake til barndomsbyen med ujevne mellomrom.

Denne lørdagskvelden har vi seks staute unggutter på besøk som har foreldre som kommer fra Bosnia, Iran, Afghanistan, Kosovo og Pakistan. Men det er én som ikke er der. Han med foreldre fra Somalia. Han var på spillkveld i kjelleren hos sønnen vår en gang for fire-fem år siden. Da ble han hentet av faren fordi han ikke overholdt tiden han skulle hjem, og siden da har han ikke vært hos oss.

Det er kanskje en tilfeldighet. Jeg hadde forresten også hentet sønnen vår hvis han ikke kom hjem til avtalt tid. Å overholde avtaler er en viktig del av vanlig sosial kontroll. Likevel har jeg i løpet av mine snart 20 år som mamma merket meg at noen av de unge med innvandrerbakgrunn får strammere tøyler jo eldre de blir.

Da sønnen min gikk på ungdomsskolen, kom han stadig hjemom i matfriminuttet. Jeg hadde hjemmekontor og hilste på de han hadde med seg hjem. Iblant hadde han med seg en somalisk gutt som var veldig høflig, men litt stille, og jeg la merke til at han kikket rundt i huset med store øyne.

– Du skjønner, han har ikke lov til å bli med norske barn hjem, forklarte sønnen vår. Dermed så gutten sitt snitt til å dra på antropologisk ekskursjon i storefri. 

På et foreldremøte møtte jeg ham og moren, og jeg rakte fram hånden for å hilse på henne. Hun snakket ikke norsk og trakk seg unna.

Jeg har også møtt somaliske mødre som er svært imøtekommende.

Da sønnen vår var sju-åtte år gammel, pleide en klassekamerat av ham å få sitte på til fotballtrening og kamper. Jeg og den somaliske moren hans snakket sammen som mødre gjør om hvor flinke guttene var og hvordan det hadde gått på kampen. En dag ga hun meg en arabisk parfyme som het Noora.

– Samme navn som datteren din. Noora betyr «guddommelig lys», sa hun og smilte. Jeg smilte tilbake og takket litt brydd slik vi nordmenn gjør, samtidig som jeg følte en enorm glede over at hun ville gi meg noe så fint. Etter noen år flyttet de fra byen. Jeg savner det glade smilet hennes. Jeg savner å hilse på henne på gata og veksle noen ord med henne på butikken. 

Jeg tror kanskje det er slik at somaliere med sin bagasje opplever norsk kultur mer fremmed enn andre innvandrergrupper. Jeg tror kanskje det er slik at vi nordmenn ser på den somaliske kulturen som mer fremmed enn kulturen til andre innvandrergrupper.

Det er kanskje vanskelig å endre den holdningen blant voksne somaliere og nordmenn, men vi kan gi barna våre en annen opplevelse av hverandre.

Hvordan skal vi få til det, sier du?

Vel, da må somaliske og norske foreldre bli bedre kjent med hverandre.

Artikkeltags