Gå til sidens hovedinnhold

Det var den sjefen, det.

Artikkelen er over 3 år gammel

Litt grått og trist ute, men snø på bakken. Som lyn fra klar himmel dukket lysten til en skitur opp i hodet. På med klær, ut i garasjen på jakt etter litt klister under skia. Snart klar for de første stavtakene. Kuldegradene gjorde underlaget hardt og knudrete. Jeg følte meg som «Bambi på glattisen».

Teknikken stemte dårlig, og i alle fall da skiene i vinkel nedover gikk raskere enn hodet ønsket. Det ble et par knall og fall. Der og da var jeg glad for at jeg var alene i Osebergløypa, den fra Åsgårdstrand til Oseberghaugen, fram til Eik og videre til Rom før en sliten kropp nærmet seg Åsgårdstrand igjen.

En tur i Guds frie natur er øyeblikk hvor hodet gjør sine egne tanker. Jeg vet at jeg med enten ski eller løpesko på beina har hatt kreative stunder, men også turer hvor hodet har hatt fritt spillerom for merkelige tanker. Jeg ser meg sjelden tilbake, men denne dagen ønsket hodet et tilbakeblikk.

 

I tidligere tider gikk jeg mye på ski. Jeg var med i turrenn som Vindfjelløpet, og jeg hang som regel sånn passe med i feltet. Den ene ferden fra Vindfjell, over Skim og ned til Svarstad ble litt spesiell. Jeg dro til start sammen med sjefen min på jobben, og jeg er nå tilbake før tida i Gjengangeren. Ved start drev alle med en hektisk smørevirksomhet. Føret var vanskelig, og siden vi skulle gå noen hundre meter opp i høyden, var kunsten å smøre ski for minst to forskjellige forhold.

Jeg hadde akkurat kommet hjem fra et trenerkurs i fotball i England. Der lærte jeg at det enkle er det geniale. I bussen hadde jeg med meg to par ski, ett til å smøre og ett med underlag som lignet ryggen på en makrell. De siste var ikke til verken klister eller voks. Jeg gikk for det geniale, makrell-paret.

Vindfjelløpet starter med mye stigning, og jeg slet en del i motbakkene der klistergutta hadde det langt enklere. Men oppe i høyden passerte jeg den ene etter den andre som skrapet is under skia. Jeg hadde fantastisk glid, og oppdaget etter en stund at jeg lå i et felt med løpere som var langt bedre enn meg. Bakkene ned mot Svarstad suste greit unna, og til målseglet spurtet jeg inn til min beste prestasjon med ski på beina noen gang.

Denne sjefen min uttrykte på veien fram mot startstedet sin bekymring over hvor lenge han hadde tid til å vente på meg etter hans egen ferd over fjellet. Han jamret noe om en familiemiddag han måtte rekke. Jeg tenke for meg selv at har sjefen tatt med en ansatt på tur, så får han også ta konsekvensen.

På skolen fikk jeg dusjet og tatt på meg varme og tørre klær. Sjefens bil sto parkert ved skolen, og jeg la skia mine godt stroppet i skistativet. Det paret jeg ikke benyttet, hentet jeg på bussen som fraktet utstyret vårt fra start til målområdet.

Omsider kom sjefen i mål. Da hadde jeg ventet nesten en time, og jeg lengtet etter middagen hjemme. Sjefen var sur som ei padde, og vi hadde nesten ikke kommet inn i bilen hans før han startet med å messe om at folk som ikke kunne smøre ski egentlig ikke hadde noe i et skirenn å gjøre. De burde i det minste gå i en egen klasse for nybegynnere.

Etter kort tid på hovedveien fra Svarstad føyk noe langt gjennom lufta og endte med et brak under hjulene på bilen bak. En illsint sjef hylte at en dust som meg i det minste burde huske å stroppe fast skia i stativet. Jeg svarte mutt at det ikke var så farlig ettersom det sikkert bare var drittskia mine, de smørefrie.

På veien under bilen fant sjefen sine egne ski, eller i alle fall restene av paret til flere tusen kroner, ski i sjefsklassen i forhold til pris. Turen videre var sjefen helt taus. For min del hygget jeg meg over dagens to seire. Jeg er fortsatt i tvil om den med ski på beina eller den i bilen på vei hjem var den største. I alle fall en uforglemmelig dag som hodet mitt dro fram i Osebergløypa. Den siste halvdelen av turen følte jeg faktisk at teknikken min stemte ganske bra.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.