Med et gisp røskes jeg ut av søvnen av enerverende piping fra mobiltelefonen. Utenfor hører jeg vindkastene hyle. Det er morgen.

Eller ... «Morgen»? Klokka er 05. Jeg kaller det natt. Men jeg må opp. Det er min tur å være «libero».

Libero er Gjengangeren-sjargong for «ambulerende journalist». Den av oss i redaksjonen som skal ut og farte, og se hva som skjer i byen – smått og stort. Libero betyr visstnok noe sånt som «fristilt». Med tannbørsten i hånden og søvn i øynene føler jeg meg alt annet enn fri.

Tretten minusgrader og stiv kuling. Kari Traa-plagg fra nesetippen til tærne. Nå er det bare ull som hjelper.

Bikkja, som har sneket seg til en plass i fotenden i løpet av de fattige timene jeg har vært i drømmeland, myser vantro på meg. Hadde han kunnet snakke, ville han ha mumlet: «Seriøst? Stå opp ?» Hunden min er absolutt en B-hund. Han synes også at det å stå opp klokka 07 er i tidligste laget. Om det var opp til ham, ville han ha ligget der i fotenden og dovnet seg til klokka var godt over ni, før han reiste seg, strakte baklabbene og kom opp i armkroken for å gi matmor et lite slikk på kinnet som hint om at dagen er i gang – slik han pleier å gjøre det i helgene.

Men vi må opp og ut. Min firbeinte venn må få tre av på naturens vegne, før jeg skal på jobb, selv om han med alt han har av kroppsspråk prøver å fortelle meg at han slett ikke trenger det. Ikke nå. Ikke i stiv kuling og tretten minusgrader. Ifølge tabellen på Yr.no, som jeg fant fram til da jeg skrev om kulda, oppleves det som 26 minusgrader. Til og med en hund med pels kvier seg for å gå ut. Men ut må vi.

Tre kvarter senere låser jeg meg inn personalinngangen i underetasjen og taster koden som deaktiverer alarmen. Kaffe! Nå!

 

Kaffemaskinen er ingen morgenfugl den heller, viser det seg. Den trenger tid på å varme seg opp, etter å ha sovet helt siden sistemann forlot bygget klokka 23, kvelden i forveien.

Det er en ny tid. Gjengangeren er den samme, bitte lille lokalavisen, med de samme hardt arbeidende journalistene og annonseselgerne. Men nå skal vi være til stede og «på» mesteparten av døgnet. Selv om natten, hvis det skjer noe av betydning. Det må vi, nå som leserne våre forventer å bli oppdatert på nett hele døgnet. Men å jobbe nattevakt slipper heldigvis jeg.

Neste gang det er min tur til å ha tidligvakt, skriver vi begynnelsen på april. Det gleder jeg meg faktisk til. Det blir noe annet å stå opp når snøen forhåpentligvis har gått, og man kan ane antydningen til en soloppgang i horisonten. Heia våren! For min del har vi hatt nok vinter nå. Mer enn nok.

LES OGSÅ: