En forståelig kamp

FORNØYDE: Ingjerd Ekeberg, Christian Rubeck, Agnes Kittelsen og Øystein Røger etter jubileumsforestillingen.

FORNØYDE: Ingjerd Ekeberg, Christian Rubeck, Agnes Kittelsen og Øystein Røger etter jubileumsforestillingen. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

"Det var lite som skurret. Dramaturgien var imponerende og de fire skuespillerne leverte genuint og gripende teater".

DEL

De som ikke hadde lest sin Karl Ove Knausgård, fikk kortversjonen i teaterform på Bakkenteigen tirsdag kveld. Riksteatret hadde lagt sin turnépremière til Horten for å feire denne scenens 25-års jubileum. Det var lite som skurret, dramaturgien var imponerende og de fire skuespillerne leverte genuint og gripende teater.

Regissør Ole Anders Tandberg hadde fanget essensen i det seks bind store verket, og det meste harmonerte. Det var både sært og sårt, håndgripelig og humoristisk, men tidvis også avskyelig avslørende. Spillet vekslet mellom nåtid og fortid akkurat slik forfatteren gjør i bøkene. Kampen for tid og rom til å skrive, innimellom barnepass og matlaging, ble avløst av tilsynelatende skrivende tilbakeblikk på barndom, ungdom og voksenliv.

De fire skuespillerne; Ingjerd Egeberg, Agnes Kittelsen, Christian Rubeck og Øystein Røger formidlet det umulige paradokset; angsten for ensomheten parallellt med lengselen etter fellesskapet. Utenforskapet, som både var tiltrekkende og avstøtende, samt skammen og selvsentreringen ble stadig gjenstand for sammenligninger med både Adolf Hitler og Anders Behring Breivik.

Uten en eneste rekvisitt og kun i slitte hverdagsklær både spydde, dreit, elsket og fødet de så autentisk og utilslørt på scenen at det nærmest føltes skammelig. Knausgårds regntunge alvor og dystre minner ble malt grått i grått mot en helsvart bakgrunn. Eneste kulisse var en stor, tung og grå stein, men Ellen Ruges lyssetting farget, fanget og sirklet inn, noen ganger intenst hvitt og blottstillende, andre ganger lidenskapelig og lett, men mest skyggefullt og sørgelig.

Fremmedfølelsen dominerte, og tanken på Sigbjørn Obstfelder og diktet «Jeg ser» var nærliggende. Hans forunderlige, vantro blikk på en verden han oppfattet som uforståelig, gjennomsyret også Knausgårds selvransakelse.

Og kanskje var det nettopp denne underlige kloden den store steinen på scenen skulle symbolisere. Det ble så tydelig når sammenbruddet rammet Knausgårds kone. Agnes Kittelsen avspilte denne avsindige angsten, avsondret fra verden, øverst på stenen, på sin egen klode. Også for henne handlet det om å finne tid og rom til å være forfatter. Paradoksalt nok ble hun ikke sett av en som selv skrek dette savnet så smertelig ut.

Forholdet til faren ble selvsagt problematisert, og på scenen framsto han som stemmen fra oven. Visst var det voldsomt, men vi husker ham ondere fra bøkene. Det var særlig i første akt han kom til syne, og det var også da temperaturen var som høyest. Sirklingen rundt seksualiteten og avførings-vanene ble imidlertid dratt uforholdsmessig langt, på grensen til det pinlige. Dette kunne med fordel vært strammet inn.

Moren var fullstendig fraværende i Tandbergs versjon, noe som syntes underlig. I det tettpakkede originalmanuset til Knausgård representerte hun den lille fliken av normalitet som hindret et guttesinn fra fullstendig å kollapse.

Selv valgte hun letteste vei ut og forlot dem alle. Uforståelig, men menneskelig, men hvor ble det av på scenen? Kanskje lå det bak de blodige stripene som symboliserte selvskadingen, men om man ikke har lest sin Knausgård, var det ikke godt å gjette seg til.

Vi har alle våre kamper å utkjempe og alle våre kamper å velge. For Knausgård ble det å strippe en hel familie for verdighet et nødvendig onde, for å komme fram til en forståelse av at det meste her i livet er menneskelig, også det umenneskelige. I Tandbergs versjon ble det uforståelige forståelig.

Artikkeltags