Jan Freberg (51) er fra Nykirke – ekte «kattnægling». Anja Thomassen (53) er opprinnelig fra Horten.

Paret møtte hverandre første gang i 2007, under Nykirkedagene, der begge deltok som frivillige.

– På den tida hadde jeg kjæreste, og tenkte ikke på Anja på den måten. Men jeg husker jo at jeg fikk et godt inntrykk av henne, forteller Jan. – Da Nykirkedagene skulle arrangeres igjen, neste år, husker jeg at jeg spurte om ikke jeg kunne få jobbe sammen med Anja. Da begynte vi å bli litt bedre kjent.

Og på det tidspunktet var de begge single. Da det ble høst var de blitt kjærester.

Fridde på toppen av tårnet

Lørdag 28. mai ble de mer enn bare kjærester. Da ble de mann og kone.

Jan fridde til Anja da de befant seg på toppen av et gammelt tårn i Agliano Terme, en liten landsby i Piemonte der de har valgt å bosette seg.

– Det hadde regnet og vært dårlig vær i en periode, men så kom godværet. Påskuddet for å gå opp dit var at vi skulle nyte den flotte utsikten og ta bilder, forteller Anja.

Det hun ikke visste var at Jan hadde forberedt det hele grundig.

– Jeg hadde alliert meg med en god venn som litt tidligere hadde båret opp en flaske musserende vin og to glass, supplerer Jan.

Uten at Anja merket det, fikk han stilt mobilkameraet opp, slik at det hele ble filmet.

– Jeg hadde kjøpt ring. Den var så godt pakket inn at man skulle tro jobben var gjort av Rowan Atkinson i filmen «Love Actually». Jeg stresset litt med å få pakket den opp før jeg kremtet og fikk Anja til å snu seg rundt.

Og så fridde han.

– Jeg sa ja med én gang, ler Anja.

Fra drøm til virkelighet

Vielsen forrige helg fant sted i en avvigslet kirke i en liten landsby i Piemonte, et steinkast fra der de bor og jobber. Dette har vært parets adresse siden 2019.

– Hvordan endte dere opp her, i Agliano Terme i Piemonte?

– Tidligere har jeg vært ansatt i flere store selskaper, men jeg har alltid hatt en drøm om å starte egen virksomhet, åpner Jan.

– Og jeg drømte om å bo et annet sted enn sentrale Østlandet. Gjerne utlandet. Jeg har alltid vært glad i å reise, og særlig til steder med et varmere klima, supplerer Anja.

– At det endte opp med Italia er litt tilfeldig. Det ligger ikke noen veldig grundig analyse bak valget, innrømmer Jan. – Vi diskuterte flere alternativer. Spania? Det syntes vi var for kjedelig. Hellas? For usikkert. Frankrike? De er skeptiske til folk som ikke snakker fransk. Da sto vi igjen med Italia.

Fra tanken var sådd rundt påsketider 2018 tok det ikke lang tid før de fikk avtale om å komme nedover for å se på ulike eiendommer.

– Allerede i april dro vi nedover på første visning. Vi hadde avtale om å få se på et lite leilighetshotell i Agliano Terme, «La Maggiorina». Den gang var det fullbooket, så vi fikk ikke sett så mye. Men vi falt pladask for stedet, forteller Jan.

– Vi elsket utsikten, legger Anja til.

I juni bar det nedover igjen, for å se på flere objekter. Men selv om det var mange som var flotte, var det ingenting som kunne måle seg med det lille overnattingsstedet de allerede hadde forelsket seg i.

– Mekleren fortalte at det var et engelsk par som også var interesserte, og rådet oss til ikke å drøye for lenge med å ta en avgjørelse. Så da la vi inn et bud, forteller Jan.

Kuldesjokk i Piemonte

De var hjemme i Horten noen uker senere, og befant seg på Vervenfestivalen, da telefonen kom. De hadde fått tilslaget!

– Vår første reaksjon var: Hva har vi gjort? ler Anja.

Overtakelsen skulle finne sted et halvt år senere. Paret kjørte nedover i sin Ford Transit.

– Vi både gledet og gruet oss, forteller Anja.

Men hun som hadde drømt om et liv med et varmere klima, måtte justere forventningene sine noen hakk.

– Det var så kaldt! Til å begynne med fikk vi ikke pelletsovnen til å virke. Vi gikk konstant og hakket tenner, forteller hun.

Om varmen i huset ikke var så mye å skryte av, fikk de snart varmen i seg av alt arbeidet som måtte utføres.

– Planen var å bli ferdige til påske. Blant annet skulle den gamle spisesalen gjøres om til leilighet, forteller Jan. – Men her støtte vi på noen kulturforskjeller mellom oss nordmenn og italienere. For når vi hadde avtalt med håndverkerne at vi ville være ferdige til påske, så er påske for dem det samme som 1. påskedag, mens vi ventet gjester allerede i Palmehelgen.

Den gamle stallen i underetasjen hadde leirgulv. Den ble omarbeidet til fellesområde med vaskerom, bar, toalett og utestue for gjestene. Mye av arbeidet har paret gjort selv.

Hardt arbeid og koronavirus

Litt etter litt ble overnattingsstedet slik de hadde sett det for seg, og de første gjestene kunne komme. Alt arbeidet tok tid.

– Høsten 2018 hadde vi én booking for 2019, forteller Jan.

Så kom vinteren. Bestillingene strømmet på. Det skulle bli et travelt år, regnet de med. Alt så lovende ut for vårsesongen som ventet.

– Men da koronaviruset begynte å spre seg, og det var full lockdown, kom alle avbestillingene. Med det forsvant utsikten til inntekter vi hadde budsjettert med allerede. Det var tøft. I Norge virket det som om det var støtteordninger for alt mulig, enten man var student, musiker eller næringsdrivende. Her i Italia har det knapt vært slike ordninger. Og på den tida var det jo ingen som kunne forutse at det skulle vare så lenge.

Gode råd var dyre. Hva skulle de gjøre?

– Vi diskuterte fram og tilbake om en av oss skulle reise hjem for å ta en jobb og tjene penger. Men innen vi fikk bestemt oss var det for seint. Grensene ble stengt, og ingen fikk reise ut, forteller Anja.

Det var bare å gjøre det beste ut av det. Smittevernreglene i Italia var mye strengere enn i Norge. Det var knapt lov å forlate boligen. Det var lov å handle mat og medisiner, men bare én fra hver familie kunne gå i butikken.

– Vi hadde hund på den tiden. Jeg trodde det var lov å bevege seg 500 meter fra boligen når man skulle ut for å lufte hunden, forteller Anja. – Da ble jeg jammen stoppet av det lokale politiet, som ville vite hvor jeg hadde tenkt meg hen. Jeg ble helt satt ut, for jeg trodde ikke jeg hadde gjort noe ulovlig. Det viste seg at grensen lå på 200 meter. Heldigvis fikk jeg bare en mild advarsel fra det lokale carabinieri.

I mai var det mulig å reise igjen, og i mangel av gjester ble det til at Anja dro hjem til Norge for å jobbe og tjene penger.

– Jeg fikk meg sommerjobb som advokatassistent, som senere førte til at jeg ble tilkallingsvikar, forteller hun.

Økonomi og nytenking

– Alle der hjemme lurer sannsynligvis på det samme: Hva har det kostet å realisere drømmen?

– Ikke så altfor mye. Vi betalte drøyt 400.000 euro for eiendommen. I tillegg har vi pusset opp for noe rundt 60.000 euro. Alt i alt har vi brukt under fem millioner norske kroner.

Men å få det til å gå rundt har ikke vært lett.

– Kan dere leve av å drive ferieutleie i Piemonte?

– Nei! svarer paret unisont. Så ler de begge hjertelig.

– Før vi reiste ned hit, i min gamle jobb, har jeg jobbet mye med å lage budsjetter for kunder, forteller Jan. – Allerede før vi slo til og kjøpte dette, visste jeg at det ville bli «svelt-i-hjel», selv med det mest optimistiske anslaget. Men det går an å finne noe å gjøre ved siden av.

Det er nettopp det de har gjort, og her har pandemien åpnet for muligheter de ikke hadde tenkt seg på forhånd.

– Det er mange nordmenn som har eiendommer her nede. Da koronarestriksjonene gjorde det umulig for dem å reise nedover, var det flere som hadde behov for noen som kunne se til husene deres. Jeg ble en slags vaktmester for andre, og det har jeg fortsatt med, også nå da det er mulig å reise.

Jan renser svømmebassenger og slår plenene for nordmenn som ikke bor fast på stedet.

– Mange synes det er deilig å komme ned til et hus som ikke er nedgrodd, legger Anja til.

Selv har hun beholdt jobben i advokatfirmaet. Nå som hjemmekontor er blitt dagligdags, trenger hun ikke befinne seg i Vestfold for å skjøtte sine oppgaver. Hun jobber to til tre dager i uka med dette.

– Og jeg påtar meg andre oppgaver, arrangerer sykkelturer og vinsmaking for turister, i tillegg til at jeg er sesongarbeider hos en vinbonde, opplyser Jan. – Vi får det til å gå rundt.

Savner rekene og pokerlaget

– Er det noe fra Horten dere savner?

– Norske reker! kommer det kontant fra Anja. – Ja, også Vervenfestivalen.

– Familie og venner. Poker med gutta på Nykirke, legger Jan til. – Ja, og så savner jeg det å kjenne systemene, slik vi gjør i Norge. Mange offentlige prosesser er mer tungrodde i Italia, enn det vi er vant til. I tillegg er vi nye på alt.

– Hjemme kan det meste ordnes digitalt, mens her er det skjemaer som må fylles ut skriftlig og sendes inn. Alt tar mye lengre tid, forteller Anja.

Livet har endret seg for dem begge.

– Når man driver for seg selv har man egentlig aldri ordentlig fri. Det er alltid noe ugjort. Men jeg liker at det skjer litt, sier Jan.

– Vi må jo være tilgjengelige hele tida, legger Anja til. – Men vi har ikke angret en dag.