Festdagen alene

ALENE: Fotobag er neppe godkjent av bunadspolitiet, men er man på jobb, så er man på jobb. Etterpå dro jeg hjem. Alene.

ALENE: Fotobag er neppe godkjent av bunadspolitiet, men er man på jobb, så er man på jobb. Etterpå dro jeg hjem. Alene. Foto:

DEL

MeningerHva er 17. mai for deg?

De fleste forbinder vel feiringen med glade barn i tog, flagg, musikkorps og strålende mai-vær. Er det ikke rart? Det er alltid sol på 17. mai. I alle fall er det slik vi helst vil huske denne dagen. De ligner hverandre fra år til år, og etter hvert sliter vi med å skille det ene året fra det andre.

For meg skiftet nasjonaldagen innhold i 1997. Da hadde jeg selv blitt mamma. Allerede året etter, i 1998, sto vi stolte og så på da barnehagetoget marsjerte forbi. De aller minste, som sønnen min, i barnevogn.

Det virker som om det var kort tid siden. Rart hvordan årene flyr. Barn vokser til og blir store barn. Samliv sprekker. De stolte foreldrene står kanskje ikke på samme side av gata lenger, når barnetoget marsjerer forbi. Eller noen velger å feire et helt annet sted. Store barn blir ungdommer. Og så blir de voksne, og forlater redet. Plutselig er man helt alene.

Det er noen år siden jeg tilbrakte hele nasjonaldagen alene for første gang. Jeg fortalte meg selv at det ikke gjorde noe, for jeg skulle jo likevel på jobb. Ikledd bunad fløy jeg i skytteltrafikk fra det ene arrangementet til det andre, tok bilder og noterte i blokka, før jeg durte videre – innom redaksjonen for fortløpende å levere bilder og stoff til nettavisen.

Senere, om kvelden, da jeg omsider hadde fått de trange bunadskoene av og hadde skiftet til kosedress, satt jeg og bladde på Facebook. Alle bildene av de glade familiene og vennegjengene som hadde feiret, ga meg et sårt risp i hjertet. Og så kom tårene. Hvor gjerne skulle jeg ikke vært en del av en sånn tradisjon, hatt noen å feire sammen med? Jeg følte meg fryktelig alene.

Var det tankeløshet eller mot som fikk meg til å fortelle at det ikke var så greit på Facebook? Jeg vet ikke. Men jeg var mer åpenhjertig enn jeg pleier. På Facebook pleier vi jo vanligvis å vise fram glansbildesiden av livene våre. Alle de lykkelige øyeblikkene. Det hadde vært mange av dem i Horten, nettopp den dagen, kunne det se ut som på bildene. Men jeg var altså ikke så glad.

Først dagen etter så jeg hva det hadde ført til: Invitasjoner fra kjente og ukjente. Kom og feir med oss neste år!

Jeg ble flau og glad på én gang, samtidig som jeg i mitt stille sinn tenkte at disse spontane invitasjonene sikkert ville være glemt innen det nærmet seg 17. mai neste år.

Men jeg tok feil. En uke før 17. mai, året etter, kom det en melding på Messenger: «Vil du komme på 17. mai-frokost hos oss i år? Vi starter alltid med bekransningen på Apenes. Etterpå spiser vi».

Jeg ble så glad! Og så takket jeg faktisk ja. Vi tilbrakte ikke så veldig mange timer sammen, for også dette året måtte jeg på jobb for Gjengangeren, men jeg følte meg inkludert og velkommen. Det skulle ikke mer til.

Ensomhet er en folkesykdom, hevder noen. Og man kan ikke alltid se utenpå folk at de føler seg ensomme.

Nå er jeg heldigvis ikke lenger alene. Jeg feirer dagen sammen med kjæresten min. Men det er sikkert andre i Horten som ikke har noen å feire sammen med. Kanskje vet du om noen.

Har du plass til en ekstra ved bordet?

Artikkeltags