Tilbake bak rattet

Han smiler bak rattet. Det er hans første dag på jobb, etter den traumatiske ulykken som kostet kollegaen livet.
– Det er godt å være tilbake igjen. Det har vært lange dager, og været har jo heller ikke gjort det til noen fordel å ha fri, sier han.
Da toget braste inn i Paulsens rosa Maxitaxi, ble Langaas slengt ut av bilen. Han husker ikke noe av selve ulykken. Det er et hull i hukommelsen. På sykehuset i Tønsberg kunne de konstatere bekkenbrudd, og at hofta var ute av ledd. Bortsett fra det, hadde han kommet fra det brutale sammenstøtet med bare skrammer.

– Jeg har hatt mer flaks enn jeg fortjener. Riktig nok er det fortsatt litt stivt og ømt, og jeg har vondt i leggen der de boret tvers igjennom for å legge meg i strekk, men jeg lar meg ikke stoppe av det, forteller han.
Nå går han jevnlig til fysikalsk trening, og sykler mye. Den lengste turen var på 16 kilometer.
– Men det har blitt mindre sykling i det siste. Jeg må skjerpe meg, innrømmer han.
Første gang han fikk komme hjem på en kort permisjon, var 17. mai. En spesiell dag, som han i ettertid innrømmer at han ble veldig sliten av.
– Men det var godt å få seg en øl. Jeg tror jaggu det ble to, au.

I pinsen, da han igjen var på permisjon fra sykehuset, tok han mot til seg og bestemte seg for å kjøre over den samme planovergangen der ulykken skjedde.
– Det var noe jeg var nødt til å gjøre alene, sier han. – Jeg måtte jo bare få det overstått. Jeg har familie på den andre siden av jernbanesporet, og er pent nødt til å kjøre den veien.
Bortsett fra den ene anledningen, har han ikke tenkt så mye på ulykken. Psykologen har han ikke følt behov for å besøke.
– Men jeg kan jo ikke se bort fra at det kommer en reaksjon seinere. Det kan skje om to år, for alt jeg vet. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke gruble over det som skjedde. Jeg må legge det bak meg og komme videre.

Det var en gledens dag da han den 11. juni endelig kunne reise hjem, og legge seg for å sove i sin egen seng. Da hadde han tilbrakt sju uker på Kysthospitalet for å trene seg opp igjen.
– Det har vært en tålmodighetsprøve. Ikke minst var det et par stykker på sykehuset i Tønsberg som fikk erfare at jeg har temperament, da jeg måtte tilbringe to lange dager der uten at noe skjedde. Den ene av dagene måtte jeg vente fra klokken åtte om morgenen til klokka seks på ettermiddagen, før jeg fikk slippe til. Det var ingen som hadde tid til å skrive meg ut.

Legene anslo at han kom til å trenge adskillige måneder før han var i form til å gjenoppta arbeidet, men 1. september satte Trond Langaas seg bak rattet.
– Staheten lenge leve, ler han. – Jeg ville jo på beina igjen, så fort som mulig. Å sitte i rullestol passet meg dårlig. Men sjefene mine på Paulsen Bil, har vært fantastiske. Det må du få med. De har vært flinke til å stille opp, samtidig som jeg aldri har kjent noe press for å komme tilbake i jobb så fort som mulig. Det er det bare jeg som har villet.