The Wall

Jeg har en onkel som er arkitekt. For noen år siden ba en byggmester ham om hjelp til et byggeprosjekt. Min onkel spisset sin blyant og satte seg til tegnebordet. Vel ferdig sendte han tegningene over til byggmesteren med følgende beskjed: Ikke bygg før kommunen har godkjent.

Byggmesteren var imidlertid av den svært ivrige sorten. Han fant fram hammer og spiker, og vips var bygget oppe.

Fortvilet spisset min onkel igjen blyanten, denne gangen for å forfatte et brev til bygningskontrollen i kommunen. Innholdet lød omtrent slik: I forbindelse med et byggeprosjekt har vi tillatt oss å lage en modell av bygningen. Modellen kan besiktiges på nevnte adresse, og er utformet i størrelse 1:1.

Jeg kom på historien etter at jeg tidligere i uka hørte representanter for både Høyre og Arbeiderpartiet klage i krokene over det nye handelssenteret ved innkjøringen til fergene. Det er for stort, det er for stygt, og vi er lurt, hvisket de. De samme politikerne stemte i sin tid for prosjektet, nå angrer de.

Samtidig er flere monumentale bygg på trappene. På Rustadbrygga, ved Sollistrand Industrier og i Vektergården. Jeg tror ikke folk helt har innsett hvor stort, høyt og dominerende Vekterkvartalet kommer til å bli. Man må ikke være basehopper for å elske slikt, men jeg tipper det hjelper.

Men politikerne har godkjent dette også, og enkelte av dem har betrodd seg i lydtette rom. De angrer, de også. De frykter monumentalbygg som kaster lange skygger inn i framtida.

Jeg har ikke tenkt til å skyte på utbyggerne. Alt de gjør, er å foreslå bygg som gir lønnsomhet i kassa. Volum og tomteutnyttelse er sentrale stikkord for å få til det. Selvsagt kunne jeg ønsket at de tok et større samfunnsansvar med hensyn til estetikk og kulturhistorisk arv, men jeg forventer det slett ikke.

Derimot forventer jeg at saksbehandlerne og politikerne stiller strenge krav til utbyggerne. Krav som strekker seg utover ønsket om mer byggeaktivitet og mindre handelslekkasje. Først og fremst forventer jeg at de krever modeller og tegninger som viser prosjektenes utforming på en langt mer realistisk måte enn i dag. Til syvende og sist er det ikke antall kvadratmeter, etasjer eller gesimshøyden som er det viktigste beslutningsgrunnlaget for politikerne. Det er tegningene. Liker de tegningene, er sjansen stor for at de også faller for prosjektet.

Problemet er at de fargerike prospekttegningene som forelegges partienes grupper, påfallende ofte tar fugleperspektivet. Det er det eldste trikset i boka – fugleperspektiv får selv de største bygg til å se beskjedne ut. Som innbygger, er det imidlertid sjelden vi svever i slike høyder.

Saksbehandlerne og politikerne har derfor en jobb å gjøre. Kanskje bør de også lytte til følgende råd jeg nylig fikk presentert fra en av byens kloke menn: "Legg tegningene på kopimaskinen og trykk på 85 prosent".

Han hadde for lengst innsett at ikke alle byggedrømmer bør realiseres i størrelse 1:1.


Torgeir Lorentzen,
ansvarlig redaktør