"Svarte bananer" er greit

– Hvis jeg slår meg innmari, tenker jeg på frukt, sier Maria Brandal (11). Hun sitter som sekretær i elevrådet på Fagerheim skole, hvor de for noen uker siden har satt i gang en kampanje mot banning og uakseptabel språkbruk.
– Du tenker på ... frukt?
– Ja. I stedet for å banne kan jeg si: «Fersken!» eller kanskje «Mango!»
– Eller «Svarte bananer!» foreslår inspektør Jeanette Torvik Marthinsen fra sidelinjen.
Det nikkes rundt bordet. Alle er enige i at det er brukbare alternativer for styggere ord, som ikke hører hjemme verken på skolen eller andre steder.

Kampanjen mot uakseptabel banning handler om å skape trygge rammer og godt læringsmiljø for elevene på Fagerheim, forklarer rektor Inger-Vera Svendsen.
– Vi på Fagerheim er en PALS-skole. Det vil si at vi har forpliktet oss til å satse på et trygt læringsmiljø med positiv atferd, forklarer hun.
PALS står for Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling og er en skoleomfattende innsatsmodell i regi av Atferdssenteret i Oslo.
– Vi merker at vi er en PALS-skole på at vi har gladere og tryggere elever, hevder Maria.

I 2004 hadde Fagerheim en lignende kampanje, kalt Nulltoleranse.
– Nå ser vi at det er et område vi kan bli bedre på, men vi har et litt annet fokus enn forrige gang. Hvis for eksempel Adrian her sier noe stygt på fotballbanen, kan vi som voksne ta tak i ham og spørre: Kunne du sagt det på en annen måte?
– Kunne du det, Adrian? spør vi den fotballinteresserte tolvåringen.
– Jeg vet ikke ... På fotballbanen på fritida er det ganske vanlig med banning. Hjemme hos meg går det på polsk, og der banner vi ikke så mye.
– Men da kan du banne på polsk uten at noen skjønner hva du sier?
– Det kunne jeg kanskje, men jeg tror ikke jeg hadde gjort det. Jeg kan ordene, altså. Men det er ikke ord vi bruker så mye.

Språk kan være kilde til konflikter, mener rektor Svendsen. Særlig når det brukes mellom mennesker i affekt.
– Jeg får jo litt tyn fordi enkelte mener at jeg ikke henger helt med, ettersom jeg er 59 år. Det finnes ord som er gått inn i vanlig dagligtale i dag, som til og med brukes på barne-TV, som jeg ikke er så begeistret for, og som man aldri ville akseptert før i tiden.
- Ord som ...?
– «Kødd», for eksempel. Nå sier jo mange «jeg bare kødda». Nå for tiden betyr det «jeg bare tulla».
– Og du synes det er ugreit fordi ...?
– Da jeg var ung, var det et ord man forbandt med kjønnsdeler, forklarer Svendsen.

Banning og grov språkbruk er ikke noe utbredt problem på Fagerheim, understrekes det. Men allerede etter få uker har det vært merkbar bedring hos dem som har uvanen å ty til kraftuttrykk.
– Man kan merke det hvis en av elevene blir skikkelig sint, forteller inspektør Jeanette. – De begynner nesten å stamme, og kan si ting som: « ... din ... d-d-din ... gjerrigknark!» Det er bedre å ty til noe annet enn banneord. Sinne er en følelse på lik linje med andre, og som man har lov til å føle, men dette handler om hvordan man oppfører seg overfor andre.
Alle elevene er kjent med konsekvensene hvis de glemmer seg. Hver kraftsalve blir behørig og ordrett notert, og hvis det skjer tre ganger ender det med brev hjem.
– Så får vi også en god dialog med hjemmet om språkbruken, sier rektor Svendsen.
– Vi håper jo også at de nye vanene er noe man skal ta med seg også når man ikke befinner seg på skolen. Det blir som når vi lærer elevene trafikkregler. Det er jo ikke bare når vi ser dem, vi vil at de skal oppføre seg fornuftig i trafikken.

Og hva med elevene i elevrådsstyret? Har det hendt at de banner?
Det nikkes beskjemmet rundt bordet. Alle kan glemme seg. Det skjer den beste.
– Men det er bra hvis vi vokser opp uten banning, sier elevrådsleder Mina Alette Pete (12). – Da blir det kanskje sånn at vi ikke lærer barna våre det heller, og til slutt blir det helt borte.