Smaken av fugl

Når jeg lytter til byens sikreste politikere, føler jeg meg litt for ofte som en gjøk.

Jeg har ikke greie på fugler. Pinlig sjelden vet jeg hva de heter. Lydene sier meg lite og ingenting, kun sjelden vet jeg hvor de trekker, og aldri hvor de hekker. I artsbestemmelse er jeg en fremmed fugl – det kan kanskje forklare hvorfor ornitologer ikke inviterer meg på nachspiel.

Jeg har imidlertid forstått at ugler er kloke. I hvert fall i mytologien. Der andre fugler flakser villfarne omkring, vet eventyrenes ugler råd. Ikke raskt og forhastet, snarere dvelende ettertenksomt og fornuftig, opptrer de som veivisere, rådgivere og ledere. Uglene skal man lytte til.

Hortens politikere er byens ledere. De skal gjennom formannskapet og kommunestyret hvert år forvalte en drøy milliard av kommunens inntekter, og en gjeld som er like stor. De skal bestemme hvilke skoler som skal bygges, hvilke påbygg som må rives og hvilke påbud som må følges. De skal legge planer for vårt gull og våre grønne skoger, og de skal gjennom kløkt og kunnskap styre vår lille, rare, umistelige by.

Det er et stort ansvar, og vi skal være takknemlig for at noen vil og tør ta på seg oppgaven.

Samtidig skal vi stille krav. Vi bor i en by som er fattig på penger, men rik på muligheter. Med gode grep og forandringsvilje, kan byen i enda større grad gjenvinne troen på seg selv. I hvert fall dersom politikerne evner den vanskelige tretrinnsøvelsen: lytte, tenke, handle.

For de fleste av oss bør snarest erkjenne at ingen besitter alt vett. Det finnes kloke stemmer i alle leirer, men de er vanskelige å høre dersom vi selv snakker hele tiden. Noen hver av oss bør vokte oss for å innta for bastante holdninger, i hvert fall inntil vi har fått oversikten over argumentene – våre egne, og de andres.

Partier er selvsagt en fin metode for å organisere relativt like argumenter, holdninger og meninger. I sine beste stunder kan de også fungere som verksted for nye tanker og handlingsplaner. Andre ganger virker de sementerende og bidrar snarere til stagnasjon enn utvikling. Altfor ofte ser vi politikere som heller kryper ned i skyttergraver enn å møtes i åpent landskap for konstruktive samtaler om fred og samarbeid. Er det skråsikkerhetens pris?

Kanskje bør vi alle, velgere som politikere, jakte på den dvelende ettertenksomheten, den undrende nysgjerrigheten, og den åpne holdningen som gir næring til nye ideer. Dette betyr ikke at vi skal bli utydelige og tannløse, men at vi skal droppe den ofte litt spontane skråsikkerheten noen hver av oss tidvis tyr til. Klarer vi det, tror jeg det vil gi næring til et bedre politisk klima, og grobunn for utvikling av Nye Horten.

Selvsagt er det politikeres oppgave å ta standpunkt. Uten standpunktene blir politikken utydelig. Men det finnes nok av spørsmål som selv de sikreste av oss bør erkjenne har flere svar, og som vi derfor bør tilnærme oss med en smule ydmykhet. Spørsmålet om eiendomsskatt er et slikt. Jeg er selv skeptisk til å innføre den, men erkjenner at det er et paradoks at landets fattigste kommune så langt har vært et aldri så lite skatteparadis, mens de fleste andre kommuner for lengst har innført skatt på eiendom. Utviklingen rundt dypvannskaia er et annet spørsmål som bør fremkalle tvilen hos flere enn opposisjonen. Er det virkelig fornuftig bruk av havna å la stålplater ligge til soling på byens beste tomt?

Begge spørsmålene krever mye av oss, og det finnes mange flere. Må barnehager være små? Bør Storgata bli gågate? Kan private drive kulturhuset? Og grunnspørsmålet: Hva kan vi sammen gjøre for å skape landets beste kommune å bo i?

Svarene er ikke opplagte, men om kloke hoder våger å lytte, tenke og handle sammen, kan mye skje. Samtidig bør vi som velgere be enhver politiker opptre med åpent sinn, snarere enn åpen munn. Og skulle vi likevel møte på skråsikkerheten, så gjør vi klokest i å si som gjøken.

Torgeir Lorentzen, redaktør