Rykk tilbake til start

Tyngdekraften gjelder overalt. Ikke minst innen fotballen. De beste spillerne forsvinner til de beste klubbene. Tilbake sitter de av oss som elsker lokalfotballen, og drar oss i stadig gråere hår.

Vi har fostret en del gode fotballspillere her i byen. At de har forsvunnet ut og opp, har jeg ingen problemer med å forstå. Alle som en eller annen gang har snørt på seg Gola fotballstøvler, skjønner hva det er snakk om. Det handler om eventyrlyst, og det handler om å bli så god som mulig.

Mange fotballklubber driver med sunn økonomi. Men slett ikke alle. De siste årene har den ene storklubben etter den andre havnet i økonomisk uføre. I jakten på de beste spillerne, har budsjettene blitt blåst opp i takt med lønningene, men i utakt med inntektene. Monopolpenger, kalte vi slikt i min barndom.

Men selv ikke fotballklubbenes ledere makter over tid å løpe raskere enn kreditorene. For kreditorene er mer lettbente enn før, og klubbene har måttet lære at monopolpenger ikke er gangbar mynt. Resultatet er at flere spillere sliter med å få pengene de har krav på, og enda flere sliter med å få sine kontrakter fornyet.

Det siste kan paradoksalt nok føre noe godt med seg for byer som vår. Fristilte spillere søker nye veier, forhåpentlig finner noen av dem veien til Lystlunden.

Aller best ville det vært om noen av dem tok del i den stolte tradisjonen det er å vende hjem. Per Bredesen gjorde det. Harry Boye Karlsen, Bjørn Odmar Andersen, Robert Pedersen, Harald Riisnæs og Trym Bergman, likeså. Og det finnes flere: Utreiste sønner som vender hjem til klubbrøttene, for å dele av sin kompetanse, og for å gi noe tilbake til lokalsamfunnet som ropte deres navn fra tribunene.

Få kan skilte med en bredere og bedre bakgrunn enn Jørgen Jalland. Midtbanespilleren som har spilt for Sandefjord, Vålerenga, HamKam og russiske FK Rubin Kazan, har fremdeles silkefot. Dessuten er han kontraktsløs. Fot og mann bør snarest ikles Ørn-drakt. Det vil bygge klubbkultur og være en enorm inspirasjon for både unge og eldre. Det vil skape stolthet, og det vil gjøre klubben mer attraktiv for andre bortkomne sønner. Som for eksempel Kjell André Thu. Og Arnar Førsund.

Selvsagt har ikke Ørn en nubbsjanse til å konkurrere på lønn. Til gjengjeld bør klubben bruke hele sitt kontaktnett for å skaffe aktuelle og potensielle kandidater tilbud om spennende arbeidsplasser i nærmiljøet. Arbeid som gjør det mulig å spille i klubben selv lenge etter at luggen har grånet.

Slik at vi som roper navnene fra tribunen, i noen hellige øyeblikk kan drømme om at tyngdekraften oppheves.

Ansvarlig redaktør

Torgeir Lorentzen