Oslo har reist hjem

I dag er det fjorten dager siden. Den bosniske kvinnen gikk i sitt 88. år, og skulle ikke bli eldre. Hvem som tok hennes liv, er fremdeles ukjent. Mange har dessverre allerede sluttet å spørre.

Hun het Hamida. Jeg kjente henne ikke, og jeg kjenner heller ikke mange som gjorde det. Noen muntlige lysbilder fra hennes liv, er likevel blitt oss alle til del. De forteller historien om en kvinne som overlevde to kriger, men ble frarøvet sitt liv i Horten.

Den brutale handlingen brakte samtlige nasjonale nyhetsredaksjoner til småbyen. De kom med reportasjebiler, sendeutstyr og kameralinser en alen lange. De kom med glatte ansikter og lodne mikrofoner, men også med erfaring, ekspertise og journalistisk teft.

Jeg kjenner miljøet, jeg har levd tett på det i mange år. Jeg har vært av de som har rykket ut fra Oslo, og inntatt småbyer. Denne gangen var jeg en av de som så dem komme. Det synliggjorde en forskjell jeg har ant, mer enn visst.

Oslo-journalisten skiller seg riktignok ikke særlig mye fra lokaljournalisten. Samfunnsoppdraget er felles. Spørsmålene de stiller, er stort sett de samme. Ønsket om å lykkes med formidlingen, er til stede hos begge. Også pågåenheten er stort sett lik. Riktignok observerte vi ved helikopterulykken en ung, kvinnelig tv-journalist som smøg seg i limbo under et sperrebånd da hun trodde seg usett, men det tilhørte unntaket.

Den store forskjellen ligger ikke i metodene, men i formen. Der osloavisene snakket i store bokstaver til leserne om drapet i Torggata, dempet lokalavisen uttrykket. Der osloavisene beskrev ondskapen i detalj, nøyde lokalavisen seg med å beskrive resultatet av den. Begge viet drapet betydelig plass, men virkemidlene var til dels ulike. Hvorfor ble det slik?

Svaret ligger trolig i den korte avstanden til de berørte. Byen er ikke større enn at de fleste kjenner noen som kjenner. Vi trenger ikke å rope med krigstyper for at folk skal høre. Det skjedde i nabolaget vårt. Noen har syklet forbi, mange kjenner en i samme bygning, alle vet hvor det er. Dramatikken er allerede mer enn tydelig nok for oss alle.

I tillegg kommer et moment som kanskje er like viktig: Vi bodde her i går, vi bor her i dag, og vi har tenkt til å bo her i morgen også. Enhver som har arbeidet i en lokalavis, vet at det er avgjørende viktig å kunne se sine naboer i øynene også når trykksverten har tørket. Det er ikke alltid like lett, men det er slik vi ønsker det skal være. Fordi det er helt nødvendig. Det er her vår journalistikk utøves, og vi er journalistiske maratonløpere, ikke sprintere.

Osloavisene snudde raskt sine reportasjebiler og kjørte hjem etter drapet. Lokalavisen har ikke tenkt seg noe sted. Vi er her i morgen også, for å gjenta spørsmålet som plager oss.

Hvorfor er ikke også Hamida her?

Ansvarlig redaktør

Torgeir Lorentzen