Når ulykken rammer

På få dager har Horten opplevd tre dramatiske hendelser. Et drap, en drapssiktelse og en helikopterstyrt. Hva gjør dette med oss?

En venn av meg med postadresse Oslo, utbrøt forundret da jeg fortalte at Gjengangeren skulle bli min nye arbeidsplass: "Så du skal skrive artikler om katter i trær, nå da?". Spørsmålet var høyst retorisk, i overkant arrogant, men likevel ikke fullstendig blottet for humoristisk iakttakelsesevne.

For Horten er utvilsomt et fredelig sted. Det er stort sett trygt i gatene. Vinningskriminaliteten er beskjeden, volden likeså. Det er sjelden nasjonale nyheter fødes her, og det er heldigvis sjelden hovedstadens krimjournalister værer død i vårt nærområde. Sammenligner vi oss med andre byer på samme størrelse, står konklusjonen fast: Horten er et fredelig sted, og det er kanskje derfor vi trives så godt her.

Men selv den fredeligste idyll opplever fra tid til annen slangebesøk. I form av uforståelige ulykker, meningsløst hat og hensynsløse handlinger. Hendelsene fører til at vår ro viker for uro, vårt virkelighetsbilde blir uskarpt, og må justeres. Vi rykkes ut av vår idyll.

Drapet på Hamida Didovic er en slik hendelse. At en eldre, forsvarsløs kvinne angripes i sitt eget hjem vekker avsky og avmakt. Slikt skjer ikke, i hvert fall ikke her. Spørsmålene er mange. Svarene få. Enkelte opplever at utryggheten følger i de ubesvarte spørsmålenes spor. Foreløpig vet vi ikke hvorfor det skjedde, eller hvem som gjorde det. Det eneste vi er sikre på, er at det skjedde.

Drapssiktelsen mot kvinnen som skal ha hjulpet sin mann inn i døden, er innhyllet i minst like mange spørsmål. Opplysninger som bringer klarhet, avløses av opplysninger som skaper tåke.

Og idet vi trodde vår fredelige by hadde fått nok, kom tragedien fallende. Helikopterulykken viser i all sin visuelle og dramatiske tydelighet hvor uforståelig raskt og uventet tilværelsen kan forandre seg. Først og fremst for ofrene og deres pårørende, selvsagt. Men, vi berøres, vi andre også.

Hendelsene er forskjellige. Reaksjonene på dem, likeså.

Men drapet, siktelsen og ulykken skaper også sin egen fellesnevner: vårt ønske om mer informasjon og større nærhet til det som er vanskelig å fatte. Vi så det i antall besøkende på avisens nettsider. Det tredoblet seg døgnet etter helikopterstyrten. Vi så det da det bosniske miljøet samlet familie, naboer og venner til minnestund etter drapet. Og vi så det da folk i store mengder søkte mot ulykkesstedet utenfor Fyllinga onsdag.

Noen kom for å snakke, andre for å spørre. Noen for å få stillet sin nysgjerrighet, andre for å finne noen å dele stillhet med. Naturkatastrofer, ulykker og dramatiske hendelser kan skape frykt og apati, men også samhold og felles styrke. Uansett øker behovet for informasjon og møteplasser, slik at vi slipper å bære vår uro aleine.

For også fredelige Horten blir av og til rammet.

Selv om de fleste av oss kjenner seg mest igjen i katten som vil ned fra tretoppen.


Torgeir Lorentzen, ansvarlig redaktør