– Min tid er ennå ikke ute

– Tankekraften er noe alle har, men få bruker, mener Truls. Han foreslår at vi bruker fornavn.
Dødsdom
Gjennom tøff kirurgisk og medisinsk behandling, på kanten av kaos og fortvilelse, har han lært seg at optimisme og pågangsmot er vel så effektive medisiner mot kreft. Gjennom tankens kraft har han lært seg å leve med dødsdommen. Nå har han skrevet bok om hvordan han får det til.
Truls, konserndirektør i Manpower, cand. polit. med statsvitenskap som hovedfag, og med en allsidig karriere både i yrkeslivet, og verv i nasjonale og internasjonale organisasjoner bak seg, har aner i Horten. Farfar Einar Frogner var everksbestyrer her til 1961, og Truls husker mange trivelige sommerbesøk hos farforeldrene i Aschehougsgate.
– Dessuten kan jeg huske sommerjobbene hos Andresen blomster, jeg var blomsterbud, forteller Truls.
Nå er det etablert enda en kopling til sommerbyen, hans bok "Lev!" med undertittelen "tankekraft mot kreft" gir han ut på hortensforlaget Publicom. Den kommer mandag.
Det er lett å snakke med Truls. Det faktum at han har forsonet seg med sin nærmest to-delte kropp, der kreften styrer fysikken mens han selv har kontroll med sjelen, gjør det lettere for oss å stille spørsmål. Også om hans innerste tanker, og hvordan sykdommen påvirker både ham og familien.
Kaos
– Dødsdom er kaos, sjokk og fortvilelse. Jeg kunne valgt fortvilelsen, men det var en tanke som var sterkere enn alt annet. "– Lev!"
– Betyr det at du kan sjalte ut kreften, mener du?
– Ja, jeg kan det. Omgivelsene mine kan det også. Sykdommen får den oppmerksomheten den må ha, men ikke mer. Og livet går litt langsommere, men kreften får ikke alt. Jeg koser meg med den gode samtalen og øser grådig av kjærligheten. Jeg fryder meg over en god bok, og setter pris på tidlige morgenstunder.
– Kjenn etter, da vel. Livet er jo en rus. En lykkerus. Uten behovet for alkohol, nå er jeg avholdsmann, forresten. Nå ruser jeg meg bare på livet selv. Jeg går i teater, eller på konsert. Hvilken opplevelse forleden dag, da jeg opplevde "Ode til gleden" i Oslo konserthuset. Jeg fikk de siste billettene, tror jeg. En fantastisk opplevelse!
Gråten
Det er ikke sant at Truls ikke gråter. Han gjør det, også sammen med sine nærmeste.
– Jeg er nødt til å ha en sikkerhetsventil. Jeg kan fortvile, være ulykkelig fordi jeg vet at jeg ikke skal leve så lenge sammen med kona mi, eller barna. Heller ikke følge barnebarna som jeg gjerne vil. Men det går over, optimismen og pågangsmotet tar over igjen. – Jeg har nok å gjøre, fortsetter Truls.
– Du kan si bokprosjektet har hjulpet meg. Dessuten snakker jeg mye om tankens kraft, jeg deler erfaringer med andre syke. Lærer andre å bruke tankekraften, om at det går an å ta kontroll, selv om du vet at kreftcellene stadig driver sin delingsprosess i kroppen din.
– Det du mener er hvor viktig det hele mennesket er?
– Det er sant. Der ligger årsaken også, tror jeg. Når jeg fikk kreft, vet jeg ikke. Men det har handlet om et svekket immunforsvar, og at på et gitt tidspunkt har kroppen snudd seg mot deg. En psykisk tilstand, kanskje. Noe som skjedde, uten at jeg vet hva.
Han har forsøkt mange behandlingsmetoder, Truls. Rådene har stått i kø, han har forsøkt både hoppemelk og haibrusk, for å si det sånn. Han har lagt om kostholdet, lagt vekk selv det vesle han konsumerte av alkohol. I dag er han 75 prosent ufør, men jobber 25 prosent i direktørjobben hos Manpower, han er glad for at det fremdeles er bruk for ham. Og at han kan være til nytte.
Informasjon
– Hvordan ble det bok?
– Det kom nesten naturlig. Da jeg fikk diagnosen, måtte jeg lese meg opp. Jeg leste alt jeg kom over om kreftformer, prognoser og behandling. Søkte råd alle tenkelige og utenkelige steder, og noterte. Alt jeg kom over av nyttige opplysninger og kloke råd, skrev jeg ned. Det ble til slutt en skriveprosess som altså førte til boka. Nå blir jeg glad hvis den kan hjelpe noen.
– Er det lett å bli religiøs, Truls? Rope på Gud?
– Jeg er humanetiker, og følte ikke at jeg hadde noe umiddelbart behov for det. Men jeg tror jeg tenker litt annerledes nå, om noe mer universelt kanskje. Når du opplever livet som et mirakel, at noe er større enn deg, på en måte. Tilstanden gir en annen bevissthet. Fra en kjedelig og ubevisst tro, kanskje. Til fantasier rundt alternativer, tenker Truls videre.
– Ellers får du god tid når du har kreft, sier han. – Du får tid til å rydde opp etter deg. Det har jeg gjort. Både i forhold til den videre behandlingen jeg må ha, jeg har hatt samtaler med både kreftlege og smertelege. Jeg har til og med snakket med en med sykehusprest, og vært i kontakt med Kreftforeningen. Fått nyttige råd. Jeg har dessuten brukt tid på å beskikke mitt bo. Sett til at de som blir igjen etter meg, har det trygt.
– Imens - til kreften så å si tar over, - velger jeg å leve så bra jeg kan. Folk rundt meg sier til og med at jeg ser godt ut. Jeg kan le av det, antagelig henger det sammen med at jeg har beholdt håret.
Cellegift
– Du er på cellegiftkur igjen?
– Ja. Jeg er sikker på at kirurgiske inngrep har forlenget livet mitt. I tillegg til tankekraften, når du lærer deg å leve med sykdommen. Kreften har ikke tatt meg ennå, min tid er ikke ute!
Truls Frogners bokprosjekt har fått stor oppmerksomhet allerede før boka er kommet ut. Siden hvert tredje menneske i dette landet en eller annen gang vil bli stilt overfor en kreftdiagnose, mener han at boka kan være til hjelp. Han vil fortelle at optimisme er god medisin. At den gode samtalen har betydning. All kjærligheten.
– Eller hvordan åpenhet gir trygghet også for dem som står rundt, sier g fvTruls.
gro. larsengjengangeren.no

Publisert lørdag 04. mars 2006 kl. 00:00.
Sist oppdatert lørdag 04. mars 2006 kl. 00:00.