Nesten evig liv

DEL

Alkymistene lette etter kilden til evig liv. Men det var historiefortellerne som fant den.


La oss slå det fast: Historien kom sjøveien til Horten. I eldre tid med vikingene som brakte fremmed gull og tankegods til kysten. I nyere tid med Marinen som satte kloke hoder og flittige never i arbeid.


Historien kom sjøveien, og gikk snart i land for å bli en del av oss.
Det siste hadde ikke vært mulig om det ikke var for historiefortellerne. De som graver i kildene og skiller vesentlig fra uvesentlig. De som trekker linjer, former bilder og får oss til lytte. De som skaper vår felles hukommelse.


Den gode historiefortelleren minner oss om at det som var da, henger sammen med det som er nå. Av og til får han oss til å smile brydd over vår fortid, andre ganger til å riste på hodet over vår nåtid. Han viser oss byen slik den var og slik den ble. Han minner oss på det vi ikke husket, og på det vi aldri må glemme.
Først og fremst gir han liv til de som har forlatt tiden – mennesker vi har sett på gamle svart-hvitt-fotografier eller som navn på gateskilt. Historiefortelleren viser oss våre mødre og forfedre der de går gatelangs, der de samles til fest, der de handler, høster og våres. Historiefortelleren gir fotografiene farger, gateskiltnavnene får ansikter. Slik kommer de oss nærmere, slik bindes fortiden og samtiden sammen.


For vi er alle mer enn vi er nå. Mer enn noen annen får historiefortelleren oss til å innse at veien vi går på er skapt av stier noen tråkket før oss. Livet begynte ikke med oss, det fortsatte, og skal vi forstå mer av hvem vi er, må vi vite hvor vi kom fra. Den gode historiefortelleren hjelper oss på veien.


Slik Leif Preus hjalp oss til å se gårsdagen gjennom linsene. Slik Anders Kaardahl får oss til å se vår nære historie ved hjelp av streken. Slik Alf Breda, Jan Ingar Hansen, Hans Christian Oset (og sønnen Hans-Petter) – samt en lang rekke kvinner og menn i skoleverket, avisa, historielagene, diskusjonsforeningen, Lokalhistorisk senter og serviceforeningene ved hjelp av bilder, penn og ord har fått oss til å lytte til historiene om de som ble til oss.


Endre Pedersen er en slik forteller. Denne uka kom boka hvor han har samlet noen av sine historier. Med stort alvor, men også med humor bringer han forfedrenes arv videre til etterkommerne. Han gir stemme til de som ikke lenger har, og bidrar til at fortidens historier blir våre historier.


Slik tar han del i tradisjonen som sørger for at vi som kom sjøveien får leve i strandkanten også etter at jorden har tatt oss. Det gir oss ikke evig liv, men det er ikke så langt unna.
Han minner oss om at det som var da, henger sammen med det som er nå.

Torgeir Lorentzen, redaktør

Artikkeltags