Følsomme røtter

Etter mer enn et kvart tusen år nær byens tak, var det slutt for Lillås-eika. Slikt blir det heldigvis bråk av.

Vitale mål opptar de fleste. Også de som er glade i trær. Lillås-eika målte 420 centimeter rundt midjen og nådde en anselig alder. 260 år, antyder kommunen. Mer, hevder naturvernerne. Gudene og dendrokronologene må vite hvem av dem som har rett. Det siste er for øvrig stammespråk, og beskriver den vitenskapen det er å kunne telle, studere og tolke årringer. Ringene gir svar på spørsmål om datering, klima og vekstforhold, og synliggjør naturvernernes mantra: Trær har en historie å fortelle.

Og selvsagt har de det. Også symbolsk. Det er noe fascinerende ved tanken på røtter som har gravd sine ganger lenge før byens biler og Marinens båter inntok vårt område. At trærne i tillegg preger vårt landskap og former vår bosetting, styrker utvilsomt deres posisjon i grønne hjerter. I tillegg er gamle trær bærere av et biologisk mangfold som vi slett ikke alltid er like flinke til å ta med i regnskapet når øksa svinges.

Mot all denne symbolikk, historikk, visuell glede og biologi, står to hovedgrupper: de som føler seg satt i skyggen, og de som frykter for sine hoder og materielle verdier.

Den første av disse gruppene tar usedvanlig stor plass i norske rettssaler. Trær som skygger for sola, er den vanligste årsaken til nabokrangler. Den andre gruppa er det langt lettere å ha sympati med. Gamle trær dør, det skjer gjerne gradvis, ved at de slipper sine greiner når tiden er overmoden. I enkelte tilfeller inntar trærne horisontalen brått. Slikt føles ikke særlig trygt for de som bor under.

Hensynet til sikkerheten var da også kommunens argument for å felle Lillås-eika. I en årrekke har naboene uttrykt sin bekymring for treet. Treet sto på kommunal eiendom, men strakte sine armer innover private hager og parkeringsplasser. Folk i området ga uttrykk for at de levde som lett skjelvende aspeløv under eikas krone. Det er lett å skjønne at dette ikke er noen ønskesituasjon. I tillegg er mengden barn med skolesekk stor i området. Veldig stor.

Jeg kan forstå at kommunen felte treet. Frykten for at fallende greiner skulle forårsake personskade, var avgjørende, og ropene fra de som ville felle, ble dermed lettere å høre enn ropene fra de som normalt vil verne.

Likevel er jeg glad for at Naturvernforbundet anmelder saken. Det skal ligge vektige argumenter og grundige vurderinger til grunn før så gamle trær felles. Vissheten om at det finnes en vaktbikkje som alltid vil være der når kommunen tar sagen i egne hender, er en trygghet for enhver som setter pris på naturen rundt oss. Anmeldelsen tvinger kommunen til å vurdere alle alternativer når lignende situasjoner dukker opp. Kan vekten eller vindfanget reduseres? Kan treet reddes, beskjæres, trimmes eller støttes opp? Og hvor farlig er det egentlig om det ramler av ei grein eller to? Dette er spørsmål som kommunen og andre trefellere tvinges til å stille seg selv, når de vet at konsekvensene av å la være kan bli at de må finne fram konfirmasjonsdressen og stille i retten.

Det skal nemlig ikke være lett å felle. Trærne var her da vi kom. Og de bør så sant det er mulig, være her når vi drar.

Torgeir Lorentzen, ansvarlig redaktør