De som stanser tida

Aldri har tida gått fortere. Heldigvis finnes det noen i vår by som vet hvordan vi stanser den.

Jeg vet ikke når det begynte. Mine barndomsår framstår som endeløse; vinterne tok aldri slutt, sommerne var evige. Nå fyker de avgårde, og jeg rekker knapt henge vekk vinterklærne før sommeren er over og vinteren igjen legger et hvitt, glemselens slør over det som varte så kort.

Av og til føles det som å sitte på en buss som raser av sted i stadig høyere tempo på en strekning med altfor få holdeplasser.

Hvor befriende er det da ikke at det av og til dukker opp noen som med klar og tydelig røst roper stans, som kanskje ikke får oss til å stoppe helt hver gang, men som i hvert fall får oss til å sette ned farten slik at det blir lettere å se det som ellers farer forbi.

Denne uka har jeg opplevd to av byens tidsstansere: ScenekunstEnsemblet og Masken. Fra hver sin scene har de presset oss ned i stolen og gjort oss til betraktere av oss selv og vår egen historie. ScenekunstEnsemblet ved å gjenskape våre barndomsminner. Masken ved å karikere vår samtid.

Jeg var ikke stort større enn konfirmasjonsdressen min, da jeg oppdaget revyen som tidsstopper. To av mine søstre hadde flyttet til utkanten av utkantnorge – til ei øy hvor det var langt mellom fortausrestauranter med rå fisk og stekte bananer, men tett mellom revymiljøene.

Magerøya er alle revyers mor og fødested. Der to innfødte magerøyværinger møtes, er sjansen stor for at det lages en revytekst. Honningsvågrevyen, Turnrevyen, Musikkshowet, Nordvågenrevyen – du kan velge: enten deltar du, eller så ser du på. Noe tredje alternativ finnes ikke.

Jeg har sett på. Så snart det begynte å lukte ribbe i Horten, pakket jeg konfirmasjonsdressen og tok første fly til mine søstre for å gå på revy og feire jul. I den rekkefølgen.

Ikke lenge etter ble Masken født. Det var som å få jula hjem. Litt mindre nordnorsk i språket, kanskje, men for øvrig med mange av de samme ingrediensene. Det var menn i kvinneklær, fulle samer, og litt for store dverger. Billedlig talt, selvsagt. Replikkene var ofte treffende. Nesen for satire, svært god, blikket for detaljer, likeså. Av og til var innslagene irriterende. Av og til morsomme. Av og til irriterende morsomme.

I sine beste stunder har Masken fått oss til å se oss selv utenfra. Usminket, og karikert. Revyen har forstørret våre små kjennetegn. Gjerne med vidd og brodd, alltid med kjærlighet til menneskene som utgjør vår lille, rare by.

I tillegg har revyen som sjanger denne magiske evnen som gjør at jeg aldri går lei: Den stopper tida. Den oppsummerer året som var, viser oss hvem vi er, før den under tvil slipper taket og lar oss fortsette på egenhånd, litt til.

Masken og ScenekunsEnsemblet er ikke de eneste som får oss til å se oss selv utenfra. På Karljohansvern er Lokalhistorisk senter i samme bransje. Spe på med lokale historielag og museer, så ser vi at de er mange. De er lokale ankerfester som beriker vår kommune, og som hindrer oss i å flyte fritt og viljeløst med tid og strøm. Det er kanskje en betraktning som inneholder en solid dose nostalgia, men ikke bare det. Det handler også om at vi trenger hjelp til å kontrollere vår egen reise.

Slik at vi får litt mer tid til å se oss selv som vi er. Og slik at vi kanskje denne gang rekker å pakke vekk kortbuksene før sommeren igjen er på plass.

Torgeir Lorentzen,
ansvarlig redaktør