Ble skilt - mistet oppholdstillatelse

Det en vever, men sterk, ung dame som tar imot Gjengangeren i Folkets Hus onsdag kveld. Det er to dager siden hun fikk den nedslående meldingen om at hun hadde tapt rettssaken hun førte mot Utlendingsnemnda, i Oslo Tingrett.
På bordet mellom oss ligger mobiltelefonen, en brusflaske, en velbrukt avtalebok og en haug med papirer, blant annet dommen som ga henne avslag på oppholdstillatelse. Anita ble først knust, men nå forsøker hun å se alternative løsninger.
Hun har alliert seg med Fagforbundet, med venner i Horten, med ordfører Nils-Henning Hontvedt, som hun skal møte på mandag, med politiker Alf Henriksen som ringer under intervjuet, med sin arbeidsgiver, som er Horten kommune, i sin kamp for å få bli i Norge. Etter seks og et halvt år i Norge, føler hun sterkt at det er her hun hører hjemme.
– Og Horten er min landsby, sier hun og setter seg ytterst på stolen. I hånden har hun domsavsigelsen. Saken hennes kom opp 12. desember. Hennes advokat var Rita Krognes Aase.
– Jeg var så nervøs at jeg nesten ikke så dommeren da jeg holdt innlegget mitt, men etterpå satt jeg igjen med en god følelse. Jeg greide meg bra, synes jeg, men i ettertid lurer jeg på om akkurat det talte mot min sak; at jeg framsto så ressurssterk at de tenkte; "den jenta greier seg sikker fint i India også". Hun vet ikke.
I løpet av én måned må hun bestemme seg for om hun skal anke saken, men en ny runde i retten koster penger. Penger hun ikke har.
Anitas historie er kanskje ikke enestående, men for henne får domsavsigelsen dramatiske konsekvenser. I India er skilte kvinner, uten familie, og uten de rette kontaktene, i realiteten rettsløse. De får ikke jobb, og blir utstøtt av samfunnet.
I 2001 kom Anita til Norge, der hun begynte på folkehøyskole i Stavern. I Norge traff hun en norsk mann. De giftet seg, hadde en fin tid sammen før ekteskapet raknet. På det tidspunktet bodde de i Horten, hadde leilighet, og hver sin jobb. Anita fikk jobb som nattevakt på Basen i Holtandalen, men etter 2,5 år ble de skilt.
Hun er ikke bitter på eksen for at det gikk som det gikk. Ekteskapet har hun lagt bak seg. Det hun imidlertid ikke tenkte på var at siden separasjonstiden var over, ville hun også miste retten til å bo i Norge.
Hadde hun vært gift et halvt år lengre eller dersom ekteparet hadde hatt felles barn, ville saken stilt seg helt annerledes.
Anita har i ettertid ofte fått høre at hun var dum som ikke tenkte på det før skilsmissen, men akkurat da var ikke det i hennes tanker.
Høsten 2005 fikk hun et varsel om at hun ikke oppfylte betingelsene for å være i landet.
– Da ordnet jeg meg advokat, som tre ganger klaget på vedtaket, uten at det endret på noe, forteller hun. Etter det endelige avslaget kom i mai 2007, mistet hun også jobben som nattevakt på Basen i Horten, hvor hun hadde jobbet i fem år.
Da var det ingen annen mulighet enn å prøve saken rettslig, noe som det denne uken viste seg ikke førte fram.
Under samtalen med journalisten, blir vi avbrutt av bippende tekstmeldinger. Det er venner og kolleger som uttrykker sin støtte.
– Norge er et kaldt land, men menneskene her er varme. I India er jeg ikke velkommen. En skilt kvinne kaster skam over familien, sier hun og ser seg nødt til å svare en ildsjel fra Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) som er på tråden.
Listen over Anitas kontakter er lang. Ingen er uprøvd.
Ved siden av at saken har gått sin gang i rettssystemet, har hun tatt nødvendige påbyggingsfag, slik at hun kan begynne på sykepleieutdanningen til høsten. Det er det som er henne mål. Så spørs det da om hun er i Norge når høsten kommer.

SITAT:Norge er et kaldt land, men menneskene her er varme. I India er jeg ikke velkommen.
ANITA W. RANI