Kirkens menn har fått båtfolket på Borre til å knurre. Spørsmålet er om de også kan få dem til å betale.

Året var 1951. Sogneprest Dahle og ordfører Smith Andersen fant fram sine penner. Med sirlig skrift undertegnet de festeavtalen som skulle sikre båthavn for bygdas båteiere. Det formelle grunnlaget for havn på Borre var endelig på plass.

Avtalen gjaldt leie av det 244 meter lange strandområdet vi i dag kjenner som Borrestranda og Steinbrygga båthavn. Prisen ble først satt til 700 kroner året, seinere økte den til 14.500. Også kontraktspartene endret form og farge – kommunen ble erstattet av foreningen Steinbrygga Båthavn, kirken av Opplysnings-vesenets fond som sin grunneierrepresentant.

Så langt, alt vel. Men festeavtalen, som skulle gjelde i 99 år, hadde en snubletråd. Hvert tjuende år skulle leieprisen reguleres. I år er et slikt år.

Det blir ikke et jubelår. For kirkens representanter er ikke annerledes enn andre grunneiere. Den tilårskomne festeavtalen har et prisnivå fra fortiden, mener de, og har lansert sin versjon av framtiden. Prisen øker fra 14.500 til 250.000 kroner i året, med ønske om fortsatt godt vær.

De blir ikke bønnhørt. Sinte båteiere har svart med advokat og iltre tilrop. En prisøkning på drøyt 1700 prosent kan muligens finne sted i en bananrepublikk, men på Borre er det langt mellom bananpalmene, påpekes det. Om enn med en språkbruk som ligger sjømannens tunge nærmere.

«Kirken flår båtfolket», skrev Gjengangeren på sin forside da saken ble kjent. Det fikk flere lokale representanter for kirken til å reagere. Ikke på grunn av karakteristikken flår, men fordi vi kalte Opplysningsvesenets fond for kirken. De lokale representantene slo fast at dette er noe som er langt utenfor kontrollen til den lokale kirken i Horten og Borre, og at midlene ikke på noen måte tilfaller dem. I hvert fall ikke direkte.

Det er korrekt nok, men fondets mandat er like fullt krystallklart: Det skal skaffe penger til Den norske kirke gjennom forvaltning av kirkens verdier. Fondet representerer med andre ord kirken som institusjon.

Noen av byens kloke, lokale kirkestemmer har overfor avisen også mer enn antydet at vi burde skrevet at det er staten, og ikke kirken, som står bak prisøkningen. Kanskje har de rett, men bare kanskje. For riktignok kan det synes uklart hvem som eier fondet, men dersom stat og kirke skulle skille lag, føler jeg meg ganske sikker på at kirkens kvinner og menn vil ha klare synspunkter på hvem fondets verdier på om lag sju milliarder kroner bør tilfalle. Svaret begynner på k.

I striden rundt festeavgiftene er det svært få som har det på g. Verken fondet eller båtforeningen ser for seg noen snarlig løsning, til det er avstanden for stor.

Så har da også strid om festeavgifter blitt en gjenganger som gjengis i flere aviser enn den du holder i hånda. Grunneiere over hele landet ønsker avkastning på jorda de eier. Det er lett å forstå slikt, men reaksjonene er ofte sterke, enten grunneieren er en lokal proprietær, et privat eiendomsselskap eller, for den saks skyld, en profesjonell kirkegodsforvalter med knytegenser over skulderen og blikk for bunnlinje.

Sterkest blir reaksjonene når de som opplever økningene er privatpersoner eller foreninger som driver til selvkost. Det profesjonelle samfunnets møte med frivilligheten, kan av og til synes brutalt. Bare spør medlemmene i Steinbrygga båthavn.


For selv om prisøkningen ikke tilsvarer mer enn en tusenlapp per båtplass, finner båteierne den høyst urimelig. I årevis har de lagt ned en betydelig frivillig innsats i området. De har ryddet og de har bygget, og har i samarbeid med kommunen opparbeidet et bryggeområde alle kan være stolte av. I tillegg bruker medlemmene mye tid og krefter på å sørge for at stranda og områdene rundt er presentable når vi andre kommer rekende med loff og badehette.

Helt uvitende om at noen opplever regnskapets time.