Rykk tilbake til start

Det er mer enn hundre år siden Elisabeth Magie oppfant brettspillet Monopol. I Horten kommune er spillets penger fremdeles gangbar mynt.

Arild Lohne har jobbet tett på kommunens økonomi så lenge jeg kan huske. Den erfarne revisjonssjefen har utad framstått som forholdsvis lavmælt, man har måttet lytte nøye til nyansene i språket for å avdekke sinnsstemninger som går ut over normale revisorsukk.

I det siste har hans tale blitt stadig tydeligere. Bokstavene har blitt større, det har sågar dukket opp adjektiver og tilløp til utropstegn. Vi snakker ikke om utagerende skråling, men likevel om en språkføring i endring. For trente ører i administrasjonen og det politiske miljøet, har det vært mulig å registrere utviklingen. Om man har villet.

Et stadig hyppigere benyttet ord i Lohnes vokabular, er foruroligende. Han bruker det for å beskrive misforholdet mellom politikernes pengebruk og kommunens inntekter. Og han bruker det for å beskrive hvordan kommunen i en årrekke har tæret på oppspart kapital i en slik grad at kassa nå i realiteten er tom.

Siste tæringseksempel er av den innfløkte sorten og er, som diskusjonstema betraktet, sjelden å oppleve utenfor revisorenes nachspiel. Like fullt er eksemplet verdt et par minutters konsentrasjon, og refleksjon:

Horten kommune betaler jevnlig inn pensjonspremie til forsikringsselskapet KLP. Pengene skal dekke framtidige pensjonsutbetalinger. Tidligere ble denne pensjonspremien regnskapsført som kommunens utgift, eller pensjonskostnad. For få år siden ble det imidlertid innført en teknisk beregning som, svært enkelt forklart, forteller hva pensjonspremien burde vært dersom det gjeldende året var et normalår. Dette regnestykket er det staten som setter opp.

Problemet er at forsikringsselskapet og staten ikke nødvendigvis kommer til samme sum. Forskjellen på pensjonspremien og statens regnestykke, kalles premieavvik. Og, for de som fremdeles henger med, det er nå vi er ved sakens kjerne.

Premieavviket får nemlig Horten kommunes regnskap til å se langt hyggeligere ut enn det i realiteten er. Bare siden 2004 har premieavviket pyntet på regnskapstallene med hele 38,9 millioner kroner. Penger som burde vært utgiftsført, ettersom de skal gå til framtidige pensjonsutbetalinger, men som isteden er ført inn i regnskapene som inntekter, og dermed i realiteten brukt.

Slikt er foruroligende. Bare spør revisjonssjef Lohne. For når penger som burde vært saltet ned i fond trekkes inn i driften, nærmer vi oss en situasjon som ikke er lystig. Den handler om å måtte låne penger for å ha råd til løpende utgifter. Enhver som har lommebok, vet at slikt ikke går i lengden. Lohne vil dessuten være enig i følgende påstand: Når premieavviket benyttes i driften, bruker vi i realiteten monopolpenger for å finansiere våre utgifter.

Og Monopol hører ferielivet til. I Horten er det derimot arbeidet som kaller. I hvert fall om vi skal unngå å trekke kortet vi alle vet ligger der i bunken et eller annet sted. Et kort viss ordlyd er identisk med tittelen på lederen du nettopp har lest.

Torgeir Lorentzen, ansvarlig redaktør