Om å dele smerten etter selvmord

I A-magasinet kunne vi 6. februar lese om en 16 år gammel gutt som valgte å avslutte sitt eget liv. I sjokk og sorg sitter mor og far og søsken igjen. Familien har mistet en kjær, og mange har mistet en venn, en klassekamerat, en trommis, en nabo. Selvmord rammer på en smertelig måte og i Norge er det cirka 500 mennesker, unge og gamle, som velger å avslutte sitt eget liv hvert eneste år. Det er dobbelt så mange som tar sitt eget liv som det er trafikkofre i året i Norge.
Mye grunnet lovgivning og samfunnspraksis, har selvmord vært et tabu gjennom historien. Vanskelige følelser som skyld, skam, selvbebreidelser og sinne er vondt for de fleste av oss å snakke om. Spørsmålet etterlatte ofte stiller er "Hvorfor?". Spørsmålet kverner og går og det er vanskelig å finne sjelefreden. Det finnes ingen oppskrift på hvordan man skal leve videre etter å ha blitt rammet av et selvmord, men å høre om andres tanker, kan være uvurderlig for å takle det traumatiske tapet.
For noen er selvmordet forståelig i den forstand at vi vet at personen slet voldsomt med å leve et liv med alt det byr på av vanskelige utfordringer. For andre er selvmordet helt uforståelig og kommer som lyn fra klar himmel. Spesielt i disse tilfellene kan spørsmålet om hvorfor være så vanskelig å slippe. "Et spørsmål som, hvis det får feste seg, oppleves lammende", som det uttrykkes i artikkelen. Foreldrene til Eirik hadde klart å parkere spørsmålet om hvorfor og forsonet seg med mangelen på svar. Ikke alle klarer det. Vi sørger ulikt og trenger ulik tid.
LEVE- Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, har som mål å være der med omsorg og støtte i sjokket og i sorgen. Forskning viser at når du og jeg har opplevd noe vanskelig og vi deler våre erfaringer, ja, så lytter vi til hverandres erfaringer på en svært god måte. Slike samtaler kan skape håp. Vi er ikke alene, andre har opplevd det samme, noen forstår de vanskelige tankene. LEVEs kafeer og sorggrupper er det mange som søker til. Det er plass til flere om noen skulle ha behov.
LEVE er 10 år i år og vil holde en jubileumskonferanse hvor etterlatte står i fokus, men hvor vi også samler fagfolk med ulike tilnærminger til selvmordsproblematikken. Erfaringsbasert kompetanse sidestilles med fagkompetanse og til sammen skaper det et kunnskapsgrunnlag som vi ønsker å spille inn i fagmiljøene og i politikken. Slik sett kan vi bidra til at etterlatte får den hjelp og støtte de har behov for, både i en akuttfase og i den tiden de trenger videre for å bearbeide sorgen av å miste en kjær. Det er ingen riktige eller gale svar i en etisk, eller personlig, refleksjon rundt selvmord.
LEVE har satt seg i førersetet for å danne og lede et Nasjonalt Nettverk hvor selvmordsproblematikken preger dagsorden fra de ulike faggruppenes ståsted. Mange har meldt seg på: her er leger, psykologer, sykepleiere, politi blant flere. Poenget med å samle kunnskapen fra forskjellige ståsteder er at de etterlatte får den hjelpen de trenger. Innspill fra dem det gjelder er derfor sak nummer en for LEVE. Deretter tar vi med oss kunnskapsgrunnlaget og deltar i debatten om hva som er forebyggende og helsefremmende.
Det er mulig å finne tilbake til et godt liv selv etter et selvmord. Psykolog Ingebjørg Hestetun sier i artikkelen det LEVE vet av erfaring: "Det finnes en vei tilbake til livet. En vei som handler om akseptering av sorgen, og hvor det gode i livet stadig blir gitt større plass."
Lillian Erichsen
Generalsekretær i LEVE-Landsdekkende organisasjon for etterlatte ved selvmord