Når viljen slutter å virke

Det har heldigvis som regel naturlige årsaker når noen dør. De fleste av oss dør som følge av at vi har levd et langt liv, og at kropp og sinn er mett av dage. Altfor ofte dør mange likevel altfor tidlig. Som følge av en ulykke. Det kan være en bilulykke, en klatreulykke, en badeulykke eller kanskje til og med i lek med sine beste venner.
Mange dør også som følge av at et av de tre fysiske hovedorganene våre, hjerne, hjerte eller lunge, svikter.
I alle disse tilfeller er det en reaksjon som er felles hos mennesker som er knyttet til den som dør; Sorgen. Følelsen av tomhet, fortvilelse og avmakt over at en venn, et familiemedlem har gått bort.
I alle tilfeller der døden følger av slike årsaker som jeg har beskrevet ovenfor stiller også alle mennesker som er rundt de etterlatte opp som medmennesker og søker å støtte de etterlatte så godt som vi kan. Etterlatte, venner, naboer, arbeidskolleger og andre står sammen i ønsket om å bearbeide sorgen. Vi ber også alle om at det må lyses fred over minnet til dem som har gått bort.
Jeg nevnte ovenfor at noen av oss dør så altfor tidlig fordi en av de tre fysisk vitale organer, hjernen, hjertet eller lungene, svikter.
Av og til sviker et fjerde organ. Det er ikke et fysisk organ. Det er derimot et usynlig organ som befinner seg et sted mellom kropp og sjel og sinn. Det heter viljen. Det kan kanskje fortone seg litt drøyt å kalle viljen for et organ. Jeg velger å gjøre det. Gjennom viljen skapes livsgnist. Livsgnist er den energien vi trenger for at vi skal ønske å leve. Den energien som vi alle trenger for å finne kraft til å leve.
Noen mennesker blir syke i viljen. Det kan ha ulike årsaker. Mange ganger vet vi ikke noe om disse årsakene. Noen ganger får vi aldri svar.
I vår samfunn snakkes det mye om satsing på psykisk helsevern. Det viktige bidrag innen psykisk helsevern er kanskje å hjelpe mennesker til å holde viljen frisk. Når viljen er frisk finner den av seg selv den kraft vi trenger for å ønske å leve og for å leve på en måte som er bra for oss. Bra for den som eier viljen.
Noen ganger dør mennesker fordi viljen svikter. Livsgnisten blir borte. Min bestefar døde kort tid etter at min bestemor døde. Før besemor døde oppfattet alle bestefar som en vital og livsglad herremann. Han sto tidlig opp, var aktiv hele dagen og hadde omsorg og omtanke for oss alle. Da bestemor døde, døde viljen hos bestefar. Kraften han trengte til å leve videre ble borte. Han døde stille i sin egen seng.
Andre tar selvmord. De dør ikke stille, som bestefar. De utøver fysisk vold mot sin egen kropp slik at den slutter å virke.
Det spesielle med selvmord er at etterlatte ikke bare rammes av sorg. De etterlatte rammes også av skyldfølelse. Noen rammes også av skam.
Skyldfølelse, fordi vi skulle ønske vi kunne ha gjort noe. Gjort noe annerledes. Gjort noe mer. Sett noe. Hørt noe. Skam, fordi samfunnet vårt ikke har tilstrekkelig kunnskap og åpenhet om menneskesinnet, psykiatri og psykologi. Vi er alle personlig ansvarlig for våre liv. Derfor bør ingen, etter mitt syn, ta på seg skyld for andres liv eller død. (Selvfølgelig mener jeg ikke dette dersom noen forvolder andres død, eller aktivt utfører handlinger som er skadelige for en annen person og hans livskvalitet. Da snakker vi tvert imot om en politisak).
Følelsen av skam stammer som regel fra frykten for reaksjoner fra samfunnet rundt oss. Fra naboer, fra venner. Det er, etter mitt syn, et samfunnsansvar, men også et individuelt ansvar for oss alle, å bidra til at mennesker i sorg ikke behøver å føle skam.
Hvorfor viljen slutter å virke er en gåte som noen, psykologer og psykiatere, vet litt om. De vet ikke alt. Vi andre er ofte preget av holdninger. Vi lager rykter. Uten å tenke over det. Uten å være det bevisst, bidrar vi til å påvirke skyldfølelsen og skammen.
Mitt motiv med dette innlegget er å minne oss alle, inklusive meg selv, om at sorgen er den reaksjonen vi må holde fast ved og hjelpe de etterlatte med å bearbeide. Personlig tror jeg det best kan skje ved å innse at det er mange som dessverre blir syke i viljen. Det er dessverre like normalt som å bli syk i hjertet, i hjernen eller i lungene.
Kanskje er det enda mer normalt. Mer normalt enn noen av oss ønsker å tro.

Geir Elvestad