Litt mer om økonomi i barnevern

Det å sette inn mere penger til hjelp i en sektor gir ikke automatisk bedret velferd. Det gjør det bare hvis bedømmelsen av behovet for hjelp er riktig, og typen av hjelp som finansieres er effektiv.
Det finnes en rekke studier som dokumenterer relativt klart at dette ofte ikke er tilfelle innen barnevern og annet sosialt arbeid. Grunnen er at man har basert seg på forfeilet ideologi istedenfor på reell kunnskap. Tre eksempler:
1. "Sosialomsorgens brustne illusjoner" av Jon Knut Berg fra 1991 (i boken "Velferdskommunen" redigert av professor i historie Anne-Hilde Nagel), tar for seg utviklingen i Oslo på 1960-tallet som kom som resultat av et nytt syn og ny lovgivning vedrørende sosialhjelp. Nå skulle ikke lenger sosialarbeiderne sitte og dele ut penger, de skulle "behandle" klientene.
Det gikk særdeles dårlig. Klientene var normalt hverken sosialt syke eller avvikere. De trengte derfor ingen "behandling". Sosio-tenkningens sykeliggjøring og omtolkning av deres problemer var gal. Dermed økte klientifiseringen istedenfor å avta, dokumentmengden ble formidabel og utgiftene steg til himmels. Berg skriver (side 148): "Sosialomsorgens hovedidé, det å gi sosial behandling, ble vanskelig. For hvordan drive med omfattende terapi med så mange klienter? Og hvordan gi sosial behandling til folk som bare hadde for
ite penger, uten at de hadde de forventede tilpasningsproblemene?"
2. Socialstyrelsen i Sverige utgav i 1995 rapporten "Sammanbrott i familjehem" ("familjehem" betyr fosterhjem) (SoS-rapport 1995:9). Brita Sundberg Weitman, tidligere lagmann ved Solna Tingsrätt i Stockholm, skrev om denne studien samt en annen i samme gate (se http://www.nkmr.org/artikel_fosterbarns_rattsloshet_av_brita_sundberg_ weitman.htm ) (oversettelsene er mine, MHS):
"I Svenska Dagbladet den 23 mars 1995 leser vi at Socialstyrelsen har latt forskeren Håkan Jönson ved Socialhögskolan i Lund granske 189 plasseringer av barn i fosterhjem. Resultatet, ifølge Svenska Dagbladet: Nesten halvparten av alle fosterhjemsplasseringer avbrytes før planlagt. Enten greier ikke fosterhjemmet barnet eller så rømmer barnet, ofte hjem til sine biologiske foreldre. Det mangler ofte en plan for barnets omsorg.
En del av barna i fosterhjem utsettes for seksuelle overgrep der. En delrapport (en annen rapport) har gransket 86 politianmeldelser. Syv av ti anmeldelser gjaldt fosterfaren. For øvrig var anmeldelsene rettet mot fostersøsken, fosterforeldrenes barn eller andre barn i fosterhjemmet. I annenhvert tilfelle besluttet imidlertid statsadvokaten å nedlegge etterforskningen. Det berodde som regel på at lovbrudd ikke kunne bevises. Tiltale ble det i 32 saker. Av dem ble det fellende dom i 30."
Jönson skriver selv i siste avsnitt: "Alle som profesjonelt arbeider med fosterhjemsplasseringer vet at sammenbrudd er vanlige. Allikevel betraktes de som uhell i arbeidet. Fosterhjemsplasseringer behandles generelt som "idealalternativ" til barnets utilfredsstillende hjem- og livssituasjon. - Den viktige konklusjonen i denne rapporten er at en fosterhjemsplassering må betraktes som et tiltak som med stor sannsynlighet kommer til å bryte sammen. - Det kan jo tenkes at plasseringer av tenåringer må slutte i sammenbrudd, at det ligger i tenåringens utvikling å bryte opp. Det kan også tenkes at et sammenbrudd faktisk er å ha mislykkes alvorlig og at tiltaket som helhet skader mer enn det hjelper."
3. I 1996 kom boken "Fosterbarn som vuxna" av Bo Vinnerljung. I tillegg til å ha utført egne søskenstudier (i familier hvor noen søsken er i fosterhjem mens andre bor hjemme) har han gjennomgått nærmest rubb og rake av daværende undersøkelser i Skandinavia og mere til. På side 78 skriver han: "Alle studier viser likeartede eller dårligere resultater for fosterbarna når de sammenlignes med hjemmeboende barn fra risikogrupper eller lignende. Som sammenfatning: Noen variasjoner finns men ingen [studier] har funnet at fosterbarna har klart seg bedre."
Den som har skrevet mest og best om Vinnerljungs avhandling her til lands, er advokat Sverre Kvilhaug i Lindås, se f.eks " Barnevernet i Norge - Befringutvalget. Internasjonalbarnevernforskning av betydning for spørsmålet om omsorgsovertakelse er til barnets beste" http://www.nkmr.org/barnevernet_i_norge_befringutvalget.htm ).
Både Vinnerljung og Jönson arbeider selv innen eller med tilknytning til sosialvesenet. Vinnerljung har i annen sammenheng uttalt større forhåpninger om at nå går vel alt så mye bedre og at hans egen forskning kan tolkes anderledes. Dette har forårsaket noe av et vepsebol (se
http://www.nkmr.org/fosterhjemsplassering_debatten_som_uteble_samt_om_
en_forsker_som_er_sjokkert.htm ). Noe monopol på tolkningen av forskningsdata har imidlertid ikke forskere, heller ikke på sine egne. De to undersøkelsene er godt gjennomført; både Jönson og Vinnerljung oppfyller et krav i all vitenskap: De skiller klart mellom sin undersøkelse og tolkning av resultatene.

Marianne Haslev Skånland
professor

Publisert mandag 26. juli 2004 kl. 00:00.
Sist oppdatert mandag 26. juli 2004 kl. 00:00.