Gran har rett

min mening

Til tross for fremtidige kommentarer om at jeg er arrogant, bastant, fra mindre seriøse hold ekstrem og usaklig, at jeg som annengenerasjons innvandrer ikke bør uttale meg om norsk kultur osv. - samt en mor som ikke kommer til å bli veldig fornøyd – føler jeg følgende innlegg er på sin plass:
Even Gran uttalte som kjent misnøye med at kommunens ledelse inviterte politikere til kristen gudstjeneste på julaften. Etter uttalelsene ble det mye debatt på Gjengangerens nettsider. En kan blant annet registrere at en rekke lesere påpeker hvordan julen fra begynnelsen av var en kristen tradisjon og at Gran forsøker å ødelegge denne tradisjonen. Totalt kunnskapsløst, som de fleste andre innlegg på Gjengangerens debattsider. Jeg har vokst opp i Horten, og gjennom 18 år fått oppleve en komplett mangel på akademisk innsikt hos store deler av lokalbefolkningen. I en forstand er ikke dette et problem, ikke alle instanser i samfunnet krever akademisk innsikt. Problemet oppstår når disse menneskene skal begynne å uttale seg om saker som faktisk krever denne innsikten. Den politiske debatten i Horten - om den i det hele tatt bør få en så seriøs betegnelse - preges i alt for stor grad av synsing. Så, fordi det tilsynelatende ikke er noen andre som har intensjoner om det, skal jeg forsøksvis belyse både hvorfor Gran fra et objektivt perspektiv selvfølgelig har helt rett i det han sier, og hvorfor dere som er uenige tråkker på norske tradisjoner og demokratiet som sådan.
Til tross for at det er allmennkunnskap som til og med små barn burde være kjent med, er ikke julen i utgangspunktet en kristen tradisjon. Fordi dette er et faktum bør alle argumenter som bygger på en slik absurd forståelse bli sett på som helt useriøse, og kanskje til og med litt dumme. Om leserne ikke er sikre på om historiekunnskapene deres stemmer, kan det kanskje forutsettes at det i forkant av et innlegg gjøres et google-søk med søketeksten ”jul”. Videre kan det sies at en mening om at enkelte verdier bør beholdes fordi det er tradisjon, er hyklersk, om ikke da leserne er tilhengere av enkelte kulturers tradisjoner for omskjæring og voldtekt av kvinner. Å argumentere for å beholde noe som ikke har noen nytteverdi utover at det er tradisjon, er gjerne et tegn på at tradisjonen ikke lenger trengs i samfunnet (fordi jeg vet at Gjengangerens lesere ikke alltid er i stand til å følge lengre resonnementer, bør det her påpekes at jeg verken likestiller juletradisjonen med omskjæring og voldtekt, at jeg mener den bør avskaffes eller at den ikke har noe nytteverdi for samfunnet, jeg forsøker bare å påpeke hvor usaklig et slikt argument er).
Videre kan en spørre seg selv om hvem det er som egentlig tråkker på den norske tradisjonen. Hva som er norsk tradisjon er selvfølgelig et spørsmål som krever svar av subjektiv karakter. Allikevel vil de aller fleste være enige om at kristendommen veier tungt i den norske kulturen. Men var Grans argument på noen måte i kontrast til en slik forståelse? Absolutt ikke. Personlig velger jeg å anse demokratiet som en stor del av norsk tradisjon. I år er kanskje oppslutningen om demokratiske verdier mer synlig enn noensinne. Demokratiet er fundamentet for at vi i det hele tatt kan ha en politisk debatt på den måten vi har nå. Men de fleste av Gjengangerens lesere, og dessverre mange av Hortens politikere, opptrer som fiender av demokratiet i denne saken. For et demokrati forutsetter at staten opptrer uavhengig av religion. For de mindre lærde kan dette virke som en bagatell, men for de av oss som har lest historie eller kjenner til dagens situasjon i Midtøsten og
Afrika, er opposisjon til dette prinsippet et brutalt angrep på de verdiene som ellers verdsettes så høyt i det norske samfunnet. En bør ikke glemme at det var bagatelliseringen av disse verdiene som førte til at Norge ble dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i forbindelse med KRL-faget.
Norge har skrevet under FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, hvilket medfører at Norge blir juridisk bundet til å følge et prinsipp om religionsfrihet. Når ordføreren i min hjemkommune, som en representant for den norske stat, bruker kommunens brevpapir til å misjonere én spesifikk religion spør jeg meg selv i hvilken grad jeg lever et sted der juridisk bindene konvensjoner omhandlende grunnleggende menneskerettigheter, forankret i både norsk og internasjonal lov, i det hele tatt respekteres. Videre lurer jeg på hvorfor lokalbefolkningen ikke anser en forkjemper for demokrati og menneskerettigheter som noe mer enn en sutrekopp. Jeg trøster meg med at det er mange av oss som faktisk bryr oss også. Og dere skylder oss alt.
- Poya Hamedbarghi, student