Barnevernets bedømmelser

Ett mulig utgangspunkt for en vurdering av barnevernet (bv) er å se på hva deres lærebøker uttaler. Særlig kjent er Kari Killéns bok "Sveket. Omsorgssvikt er alles ansvar". Boken er full av ukritiske påstander, blant annet om forekomst av overgrep og tegn på slike, om omsorgsevne, om symptomer på omsorgssvikt og påvisningen av dem, om tilknytning til fosterforeldre og manglende tilknytning til foreldre.
I et leserinnlegg får et par eksempler klare seg: A) Svært mange som selv henvender seg til barnevernet og ber om hjelp, har vanskelig økonomi. Men bv-arbeidere instrueres nærmest om ikke å bidra rasjonelt til å avhjelpe dette (side 497): "Foreldrene bør engasjeres når det gjelder reduksjon av ytre belastninger, for eksempel økonomiske problemer og boligproblemer. Å løse problemene er dårlig omsorg." At det så videre sies at bv skal veilede, er urealistisk.
B) Uansett hva som er foranledningen til en families kontakt med bv, er bv ivrige til å lete etter mulig "omsorgssvikt", og har en klokkertro på sin evne til å bedømme dette. Det foregår bl.a. slik (side 306): "Det kan ofte være nødvendig for oss bevisst å frustrere foreldre for å gjøre det mulig å vurdere denne meget vesentlige funksjonen. Hvis foreldre viser meget begrenset frustrasjonstoleranse ved vår tilstedeværelse, må vi undre oss over hvordan den kan være i en situasjon uten sosial kontroll, der ingen andre er til stede enn foreldrene og barnet."
Det vil vel her være klart for de fleste av oss at: 1: Det som beskrives, er at en sosialarbeider skal drive provokasjoner for å få foreldre til å sprekke.
2: Nei, for alle mennesker er det tvert imot naturligere å være rolig og tålmodig når man er trygg og beskyttet privat enn når man utsettes for observasjon og vurdering fra utenforstående. (Det er biologisk sunt å ha frihet til å ha et privatliv og å ha det i fred. Det er blant annet mangelen på dette som forårsaker tragediene for så mange fosterbarn.) 3: Ikke minst blir man naturlig opprørt når de som hopper på en er offentlig ansatte som gir seg ut for å skulle hjelpe men som oppfører seg uhøflig og skremmende og eksperimenterer med oss når de har oss i sin makt. 4: Det er særlig skremmende fordi foreldre jo forstår at de hele tiden har en trussel om å bli skilt fra sine barn hengende over seg. 5: Foreldres tålmodighet overfor egne barn er basert på naturgitt kjærlighet til barna, ikke på sosial kontroll. (Derfor er da også forekomsten av mishandling og vanskjøtsel av barn langt større alle andre steder enn hos egne foreldre. 6: Det å utsette foreldre for "gransking" ved hjelp av påført "frustrasjon" er tortur; det faller under Menneskerettskonvensjonens artikkel 3: "Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff." Slik krenkende behandling av borgerne er straffbart. At den norske stat ikke straffer men selv er ansvarlig for det, gjør det ikke mindre graverende. Noen korte artikler som behandler disse forholdene:
* Bernt Skrede: "Sveket" - barnevernets bibel. http://www.sfm.no/Arkiv-2004/Art-Apr-04/13.04.04-sveket.htm
* Anne Aarskog: Fastsettelse av omsorgssvikt. http://www.nkmr.org/fastsettelse_av_omsorgssvikt_av_anne_aarskog.htm
* Åge Simonsen: Barnevernets metoder. http://www.barnasrett.no/Artikler/barnevernets_metoder.htm
Det press bv utsetter foreldre for gjennom slike metoder kan ødelegge individene helt. BV forstår ikke at de ikke objektivt observerer men tvert imot selv skaper påkjenninger som til slutt kan skyve ofrene utfor stupet. Bortsett fra i tilfeller av reell og alvorlig mishandling må barnevernet (og også det sandpåstrøende rettsapparatet) fratas muligheten til å beordre omsorgsovertagelser. Når denne makten er borte, vil det også komme fram i lyset hva deres hjelpetiltak er verdt. Som det nå er, er mange familier pålagt tiltak de finner meningsløse, men de tør ikke protestere for de vet at i så fall blir barna tatt.
Marianne Haslev Skånland, professor

Publisert mandag 19. juli 2004 kl. 00:00.
Sist oppdatert mandag 19. juli 2004 kl. 00:00.