Vårt ukjente nabolag

De bor vegg i vegg med oss. Avstanden kunne knapt vært større.



Jeg burde kjenne Horten, jeg har bodd her det meste av mitt liv. I mer enn førti år har jeg trasket inn og ut av lokale foreninger, forretninger og private hjem – slik mange av oss har gjort det. Vi er ikke flere her i kommunen enn at vi nikker til de fleste. Vi lever ikke lengre fra hverandre enn at vi møtes i hvert veikryss. Slik er det å bo befriende inneklemt mellom fjord og markagrense, i vårt livs hyggeligste småby.

Vi burde kjenne Horten, vi har bodd her det meste av våre liv.

Av og til må vi likevel innse at det er mye vi ikke vet. Kanskje er Horten større enn vi tror, kanskje har vi lukket øynene for det vi oftere burde se. Historiene vi de siste dagene har hørt fra boligene nederst i Storgata, kan tyde på det.

De eies av kommunens boligstiftelse, og bebos av de som har opplevd mer enn hva godt er. Noen sliter med angst, flere sliter med rus, alle sliter med å finne sin plass i en hverdag som består av altfor mange mandager.

Bak de ødelagte ringeklokkene finnes utallige historier om vold og bråk. Vinduer knuses. Ofte grises det i gangene. Noen skal ha tisset i sikringsskapet. Jeg er ikke elektriker, men det høres ikke lurt ut. Politiet er daglig på besøk. Posten kommer så sjelden den kan. Brannvesenet går visstnok nødig inn i det hele tatt. Det slåss, skrikes og ropes, men få vil høre, og enda færre vil se. De er våre naboer, og vi kjenner dem ikke.

Det finnes unntak. Kommunens ambulerende boteam er ett av dem. De er få, men de gjør manges jobb. Som en slags omreisende faddere møter de kommunale beboere med åpenhet og skulderklapp. De tar dem med på råd, og stiller samtidig krav. De forstår bedre enn de fleste at bak enhver vanskelig hverdag finnes et menneske som har drømmer og håp som oss andre. Ved å styrke det positive de finner, bygger de grunnmurer der mye har falt sammen.

For å lykkes, synes to forhold viktigere enn det meste: For det første må boligene settes sammen med folk som passer sammen – differensiering, kaller fagfolkene det. For å få til differensieringen må det finnes mange nok boalternativer til at valgene blir reelle. Slik er ikke situasjonen i Horten i dag.
Mye av bråket i boligen nederst i Storgata, er et resultat av at en håndfull personer er plassert i feil miljø, fordi det ikke fantes alternativer.

For det andre må oppfølgingen være tett. Aller helst bør boligene med de største utfordringene innen rus og psykiatri være bemannede. Tilstedeværelsen av voksne, trygge mennesker med blikk og ører, skaper i seg selv ro og trygghet for dem som rives mellom angst og den daglige dop. Boligen i Storgata var bemannet i går, den er det ikke i dag, den bør bli det i morgen.

Politikerne får snart sjansen til å sørge for at det skjer. Mandag orienteres hovedutvalget for helse, omsorg og sosial om situasjonen. Dermed får utvalget en gyllen sjanse til å leve opp til sitt navn.

Jeg håper og tror de kommer til å gripe den, og at de dermed viser for alle oss andre hvor viktig det er å tale saken til de som ikke selv hever stemmen i debatten. Slik får vi muligheten til igjen å krype nærmere hverandre, og bidra til at avstanden til naboen blir noe kortere.

Torgeir Lorentzen, ansvarlig redaktør