Undergangen er nær

Kommunens syklister og fotgjengere er bønnhørt: Undergangen er nær.

Gravemaskinene står tett på Borre. En av kommunens mest trafikkerte rundkjøringer har lenge vært en hard utfordring for de mykeste av oss. Nå skal det bli sykkelvei i vellinga. Tusenvis av kubikkmeter med jord og stein lempes vekk for å gjøre plass til den eneste logiske, trafikksikre løsningen: Undergang for gående og syklende i bilfri sone.

Samtidig nærer enkelte en bekymring. Kryssets nærmeste nabo er Borrehaugene. Gravfeltet er blant de flotteste i sitt slag og er utvilsomt kommunens mest underkommuniserte turistattraksjon. Feltet er stort, gravhaugene mange, men det har vært enda flere. Enkelte er jevnet med jorden og benyttet som fyllmasse, kanskje også i området hvor gravingen pågår, spekuleres det. Jeg har møtt arkeologisk interesserte mennesker i vår kommune som er bekymret for at historiske verdier skal gå tapt når 2.500 kubikkmeter masse nå graves ut, og nye gangveier opparbeides.

Det er lett å forstå engstelsen. Likevel må vi forutsette at alle nødvendige arkeologiske hensyn tas, og vi må, uansett hvor lettbeint det måtte låte, finne veier for å få sykkelen fram.

For tohjulingen er en viktig del av levesettet i vår kommune. Riktignok er bisvermen av sykler ut vervensporten historie, men bruken lever likevel videre i hverdagen. Hortensere sykler mer enn andre vestfoldinger. Det er ikke noe jeg tror, det er stadfestet i den store Reisevaneundersøkelsen. Kanskje skyldes det at avstandene er korte, kanskje at miljøbevisstheten er større. Jeg vet ikke, men gleder meg over at det er slik.

Glede bør det også skape at gang- og sykkelveiene i kommunen blir stadig flere og bedre. På sørsiden har vi vært godt vant lenge, med gode forbindelser helt til Tønsberg. Nå ser vi i tillegg framveksten av sykkelsti fra Kirkebakken til Skoppum, og på det gamle togsporet til Horten er sviller og skinnegang for lengst vekk, og snart erstattet av syklister og joggesko.

Samtidig har Horten en plass i et større bilde. Nordsjøruta er et gang- og sykkelveiprosjekt som broderer seg langs kysten gjennom åtte land. Ruta strekker seg fra Horten, inn i Sverige, over på kontinentet, derfra til Storbritannia hvor den via Shetlandsøyene igjen tar turen tilbake til norsk jord. I alt 68 samarbeidspartnere i de åtte landene sørger for å forene 600 mil med gang- og sykkelvei. Det er et stort prosjekt som utgjøres og skapes av små parters vilje og evne til å samarbeide.

På byens nordside står problemene imidlertid i kø. Torggata er tett trafikkert, i snitt benyttes veien av 8.000 kjøretøy i døgnet. Samtidig er bredden beskjeden, og muligheten for å anlegge sykkelvei begrenset. I kommunen famler planleggerne seg fram for å finne gode løsninger, så langt uten særlig hell: Verken Strandpromenaden eller Øvre Keisemark framstår som naturlig alternativer, og hva gjør man da?

Svaret ligger forhåpentlig hos byens borgere. I løpet av høsten legges kommunedelplanen som regulerer våre framtidige sykkelstimuligheter, ut til offentlig ettersyn. I den forbindelse bør flest mulig av oss komme med våre egne svar og ideer.

Fordi mange aktive hoder tenker bedre enn få. Og fordi de som passivt folder hendene over brystet, sjelden blir bønnhørt.

Torgeir Lorentzen, ansvarlig redaktør