Tid for politikk, takk

Det sto i praksis mellom tre kandidater: En som vant valget, en som nesten vant valget, og en som knapt er vant til velgere.

Det ble valgvinneren som vant ordførerkampen. Om en måned kan Børre Jacobsen smykke seg med kjedet han lenge har ment ville kle ham. Men det var slett ingen selvfølge at det var slik det skulle gå.


«My name is Al Gore. I used to be the next president of the United States.» Sitatet har blitt den tidligere presidentkandidatens varemerke. I møte med et nytt publikum bruker han det ennå. Reaksjonen er den samme hver gang. Folk ler, slik man ler når noen letter en tyngende situasjon ved å være befriende selvironisk. Latteren og klappsalvene stopper normalt ikke før Gore kommer med sin oppfølgingsreplikk: «I don't find that particularly funny.»

Børre Jacobsen ville heller neppe sett humoren om ordførervervet hadde glippet i tolvte time. Han var valgets vinner. Han hadde tatt partiet til et nivå vi ikke har sett på en mannsalder. Partiet hadde sågar blitt kommunens største.

Likevel var det lenge usikkert om Hortens kommende ordfører skulle hete Børre Jacobsen, Nils-Henning Hontvedt eller Eddy Robertsen.

For logikk og politikk tilhører av og til ulike språkgrupper. Der logikken forteller oss at valgets vinner naturlig bør tildeles en bit av kongeriket og utsikter til en gatestump som bærer hans navn, forteller politikken oss noe annet. I politikk kan gårsdagens meningsmotstandere være morgendagens meningsfeller. Mulighet til makt skaper nye allianser raskere enn du rekker å si evig troskap. Politikk har i perioder rett og slett ingen hukommelse.

Det var med vissheten om dette Arbeiderpartiet kontaktet Fremskrittspartiet så snart valgresultatet var klart. Dels for å se om muligheten var til stede for å skape et flertall, dels for å skape uro innad i de borgerlige forhandlingene. Resultatet kan paradoksalt nok ha blitt at Frp har fått større gjennomslag i forhandlingene med Høyre, KrF og Venstre enn de ellers ville fått.

Det er nesten påfallende. Mens Fremskrittspartiet har kapret både varaordføreren og lederpostene i havnestyret og hovedutvalget for bygg og regulering, sitter vippepartiet Venstre igjen med én skarve lederpost – i utvalget for kultur, familie og oppvekst. Fremskrittspartiet har fått i pose og sekk, trolig fordi de andre partiene har fryktet at Freddy Martinsen ville rømme til Arbeiderpartiet om han ikke fikk det som han ville.

Freddy kan derfor feire med eggelikør. Eddy, derimot, bør nøye seg med en feiring av den måteholdne sorten. Jeg syns det er vanskelig å forstå hvordan Venstre har kunnet nøye seg med det de har fått. Riktignok er ikke partiets lokalavdeling stort større enn at den får plass i en litt romslig campingvogn, og riktignok fikk ikke partiet mer enn snaue fem prosent av stemmene, men posisjonen valget ga dem, var likevel unik. Som eneste sentrumsparti kunne Venstre skape flertall på begge sider. Det er i slike situasjoner man gjerne får det man peker på.

Ordførerkandidat Eddy Robertsen kan ikke ha pekt mye. Hadde han gjort det kunne han titulert seg varaordfører i dag. Enten for en borgerlig blokk, eller for en sosialistisk blokk. Kanskje kunne han sågar overtalt Arbeiderpartiet til å la ham styre kommunen som ordfører, om ikke annet så med utgangspunkt i Aps ønske om å holde Høyre unna makta. Nå er jeg slett ikke sikkert på om det ville vært klokt, velgernes dom kan utvilsomt tolkes som et ønske om større endring, men også Robertsen bør benytte helga til å vurdere om han har vært i overkant beskjeden.

Kanskje vil han konkludere med at Venstre fikk noen politiske kjøttbein. Kanskje vil han peke på at avtalen både formidler ønsker om økt tilgang til byens øyer, og løfter om fortsatt liv for Kulturhuset 37. Avtalen inneholder imidlertid ikke en ekstrakrone til noe som helst, flere av punktene er allerede vedtatt, og resten er i hovedsak av en slik art at man må være vrang for å være uenig. Den politiske delen av avtalen er ikke stort mer konkret enn et ønske om god jul og godt nytt år.

Det er drøyt 100 dager til jul. Det tilsvarer fredningstiden opposisjonen normalt gir nye politikere. I løpet av disse dagene må Børre Jacobsen innta så mange talerstoler som mulig: For å konkretisere forandringene han har lovet, og for å gi politisk innhold til avtalen mellom samarbeidspartiene.

Det blir sikkert ikke bare lett, men han slipper i det minste å begynne med Al Gores åpningsord.

Torgeir Lorentzen
Ansvarlig redaktør