Tid for ømhet

I løpet av året bryter vi en magisk grense. For første gang kommer kommunens langsiktige lån til å passere en milliard kroner. Det er en situasjon som bør føre til at politikerne gir hverandre en god bamseklem.

Ikke som et uttrykk for feiring, økonomien er altfor anstrengt til det. Blar man dypt i rådmannens økonomi- og handlingsplan, ser man dessuten at gjeldsbunnen er i ferd med å bli enda dypere. De langsiktige lånene øker fra drøyt 1 milliard kroner ved utgangen av 2010, til drøyt 1,2 milliarder ved utgangen av 2012. Hvis vi i tillegg legger de kortsiktige formidlingslånene inn i regnestykket, ender den totale lånesummen i 2012 på nesten 1,4 milliarder kroner.

Det er en sum som er svimlende høy, og ikke egnet til selskapelig kroppskontakt.

Vi kan selvsagt velge å skrike oss hese over det som har skjedd. Avhengig av politisk ståsted kan vi enten fordømme hasardiøse investeringer og prestisjeprosjekt, eller riste på hodet over de som reiser prinsipielle faner mot økte skatteinntekter. Vi kan kvesse kniver og heve røsten, men det hjelper oss ikke videre.

Isteden maner jeg altså til en smule ømhet. I hvert fall billedlig. Det økonomiske farvannet vi har manøvrert oss inn i, vil følge oss i årevis. Enhver politisk ledelse, uavhengig av form og farge, vil måtte forholde seg til Horten-milliarden. Ordførerkjedet vil raskt kunne føles som en møllestein rundt nakken, uansett hvem nakken tilhører. For renter og avdrag skal betjenes, og samtidig skal kommunen levere alle de tjenester den er pålagt, og gjerne noen til.

Det blir ikke lett, men er neppe umulig. I norsk sammenheng er det mange kommuner som har langt mer gjeld, og langt større underskudd på driften, enn det Horten strir med. Likevel er utfordringene store, og jeg insisterer på at de løses best om politikerne begynner å snakke mer med hverandre, og mindre til hverandre. Jeg vedgår at jeg ikke har vært lenge nok tett på, men jeg sitter likevel med en følelse av at stemningen mellom blokkene i kommunestyret er unødig anstrengt. Det foregår for mange politiske spill, og for mye posisjonering. Klimaet for partioverskridende forslag virker for dårlig, og det synes å være en mangel på raushet for andres standpunkt. Årsaken aner jeg ikke, og det er ikke så vesentlig. Det viktige er at kommunens politikere, både posisjonen og opposisjonen, tar inn over seg at de ikke forvalter alle smarte hoder innenfor egne rekker. Vett finnes i alle leire, og en større del av den intellektuelle kapitalen bør tas i bruk så snart som råd. Første steg bør være å møte hverandre med et åpent sinn, ikke bare en åpen munn.

Det betyr selvsagt ikke at jeg tror Børre Jacobsen og Nils-Henning Hontvedt blir enige om den økonomiske politikken. Jeg har heller ingen illusjon om at Alf Henriksen og Lisbeth Zaleski kommer til å snakke det samme språket – av den enkle grunn at det finnes politiske forskjeller, ideologisk uenighet og ulike mål.
Jeg har imidlertid tro på at de har en del å lære av hverandre, og at de har en del å tilføre hverandre. Og jeg har tro på at løsninger til beste for fellesskapet, oftere skapes der folk snakker og lytter annenhver gang. Bikkjeslagsmål kommer det sjelden noe godt ut av.

Takke seg til en bamseklem.

Ansvarlig redaktør

Torgeir Lorentzen