Sukk fra de velføddes bord

Bokhylla på arbeidsrommet er en god kilde til lærdom. TV-en i stua likeså. For ikke å snakke om radioen på badet. Men det er kun slikkepotten på kjøkkenet som kan lære meg måtehold og ydmykhet.

Det slo meg her om dagen hvor lenge det er siden jeg sist benyttet den. Kanskje skyldes det at antall timer på kjøkkenet er blitt færre. Kanskje skyldes det at forbruket av ferdigvarer er blitt større. Kanskje skyldes det et litt for lemfeldig forhold til rester.

Uansett foresvever det meg at redusert slikkepottbruk er et godt tidsbilde. I hvert fall på meg selv. Kanskje også på andre.

Kanskje er det sågar et generasjonsfenomen. Der våre foreldre spiste kalven til siste trevl, mesker vi oss med steik og indrefilet. Se på alt vi kaster, ressurser vi aldri utnytter, alt vi lar gå tapt. Vi er barn av slikkepottgenerasjonen. Vi ble til indrefiletgenerasjonen.

Dette handler ikke om mat. Det handler om holdninger. Samtidig skal jeg ile til med å presisere at det naturligvis ikke gjelder alle, og naturligvis ikke gjelder hele tiden, og at det opplagt finnes representanter for begge retninger i alle generasjoner.

Like fullt er tendensen som gjenspeiler våre forventninger, klar. Forventninger om at morgendagen skal bringe større velstand enn gårsdagen. Vi forventer en stadig høyere levestandard. Stadig høyere lønn. Våre foreldre hadde det romsligere enn våre besteforeldre. Vi har det romsligere enn våre foreldre. Våre barn skal få det romsligere enn oss. Slik er vår forventning, og den ligger der som et premiss mange av oss knapt nok reflekterer over.

Kanskje har vår eventyrlige velstandsøkning gjort oss fartsblinde? Og bortskjemte? Og upåvirket av verden utenfor?

Mandag vedtok Hortens politikere budsjettet for 2012. Etter behandlingen i kommunestyret ba vi nettleserne våre vurdere budsjettet ved hjelp av terningkast. Nesten halvparten mente det kvalifiserte til terningkast én. Nesten halvparten!

Det er selvsagt uttrykk for en protestholdning, jeg forstår det. Jeg forstår også at det ikke kan betraktes som noe eksakt uttrykk for folks opplevde hverdag. Det sier likevel mye om våre holdninger, og om vår måte å uttrykke oss på.

Det er utvilsomt mange områder i budsjettet som kunne vært romsligere. Spør småbarnsforeldre med barn på Åsen barnehage. Spør elevene på barneskolene. Spør idretten, hjemmehjelpen eller kommunens byggesaksbehandlere. Likevel: Vi har aldri noensinne hatt et større kommunebudsjett enn i dag. Våre velferdsordninger har aldri vært bedre utbygd. Vi har aldri levd lenger, hatt mer å rutte med, eller vært flere i jobb. Terningkast 1?

Har våre høye forventninger gjort oss til et folk som velger å framstå som forurettet så snart anledningen byr seg? Er det derfor vi sliter med å rulle terningen vekk fra ett-tallet? Og er det derfor folket tyr til jungeltrommer, og pressen tyr til krigsoverskrifter, så snart det blir litt tynt med smør i hyllene?

Man skal være svært forsiktig med å idealisere fortida. Jeg føler meg likevel ganske sikker på at både måteholdet og ydmykheten hadde bedre kår før. Kanskje var det også vanligere å møte utfordringer med krummet nakke.

Torsdag kunne vi i avisa lese om 61 år gamle Jacques Ceressia. Jacques er ferskvaresjef på Meny Dampejordet, og løser smørmangelen på gammelmåten. Med humør, entusiasme og kjerning. Riktignok tar han ikke, slik hans gamle mormor gjorde, vare på kjernemelka som blir tilbake når smøret skilles fra fløten for så å benytte den i bakervarer, men jeg føler meg likevel ganske sikker på at han bruker en slikkepott.