Siste kapittel i Storgata

Sjongs bokhandel har nådd siste kapittel i Storgata. Det åpner for nye eventyr.

Ok, jeg veit naturligvis at det er Notabenes, og ikke Sjongs, butikk som nå synger sin svanesang. Sjong ble kjedeslukt for mange år siden, som så mange av landets små bokbutikker. Men alle med hortensblod i årene vet at en håndfull år med Libris og Notabene i logoen ikke endrer på følgende faktum: Sjong er Sjong.

Og slutt er slutt. De siste årene har butikken i Storgata mottatt noe i nærheten av kunstig åndedrett fra kjedekontoret utenfor Drammen. I Notabenes øyne var det ikke den lokale inntjeningen i seg selv som ga butikken livets rett, men dens evne som buffer mot andre kjeder. Vissheten om at Notabene har hatt bokhandel både i Storgata og på Sjøsiden, har holdt konkurrentene på noen mils avstand. Fram til nå. Når Vektergården åpner dørene neste år, heter en av butikkene Norli.

For alle oss som bokstavelig talt hyller bøkene, og som har funnet mange skatter i Sjongs verden, er det naturligvis trist at Storgata blir bokhandelfri sone. Det er dessuten fristende å sette den varslede nedleggelsen i sammenheng med at også andre butikker trekker i rullgardinen eller, som ADAK, slokker lyset i det som historisk sett har vært byens travleste handlegate. Men er det noen grunn til sorg? Og er Storgatas tid som handlegate forbi?

Jeg er fristet til å svare et svært forsiktig nei på det første spørsmålet, og et klarere nei på det andre. Riktignok er det selvsagt svært vemodig når butikker som har fulgt oss i en mannsalder forsvinner, men alle byer er i forandring, også vår. Byutvikling er prosesser hvor kundenes stier danner stadig nye mønstre i landskapet, og hvor skiftende behov møtes av skiftende tilbud. Og omvendt.

Samtidig er jeg overbevist om at Storgata fortsatt har livets rett. Dels fordi flere butikker fremdeles tjener gode penger der, dels fordi byen er full av kreative kjøpmannshoder med nye ideer. Det betyr ikke at morgendagens storgatebutikker kommer til å likne på gårsdagens, men hovedgatas førsteetasjer kommer fremdeles til å handle om handel og service i ulike varianter. De som forstår seg på slikt spår en oppblomstring av nisjeforretninger og spesialbutikker, samt krypinn hvor vi kan fylle våre mager og tømme våre glass. På kremmerspråk: Det blir det samme. Bare annerledes.

For handelens akse er ikke som før. Mange av de tradisjonelle butikkene som tidligere preget Storgata, har flyttet. Handelens tyngdepunkt er ikke lenger aksen som går fra nord mot sør, men den som går fra vest mot øst. Den nye gågata som forbinder Storgata med sjøen, passerer byens tre store handelsmaskiner: Torggården, Vektergården og Sjøsiden. Når Vektergården åpner i ny drakt, vil de tre stedene til sammen huse om lag 70 forretninger fordelt på 21.000 butikkdekte kvadratmeter. Det blir nesten en kvadratmeter til hver og en av oss.

De tre handelsmaskinene er viktige våpen i kampen mot handelslekkasje. De sørger for at byens lønninger i større grad enn før brukes i byens butikker. De gjør det enklere å være lokaløkonomisk patriot, og de gjør det enklere å skape sunn økonomi i en kommune som har litt for tomme lommer. I tillegg sørger de for å dra flere mennesker til byen. Det er gunstig for alle, også for butikkene i Storgata.

For Storgata, som andre handelsgater, bygger sin tilværelse på tre fundamentale forhold.

Det første og viktigste er vår vilje til å bruke penger der vi bor. Enhver krone som brukes utenfor byens grenser, er en krone tapt for byens forretningsliv.

Det andre er butikkenes evne til å møte våre behov. Butikkeiere som fristes til å tro at det kun finnes to måter å drive på – slik de gjorde det før, og slik de gjør det nå – vil merke at markedets dom er brutal.


Det tredje forholdet er av miljømessig art. Levende handelsområder kjennetegnes av at de er både hyggelige og praktiske møteplasser. Storgata kan aldri konkurrere med senternes parkeringsfordeler, dermed bør de heller satse på det motsatte. Bilfrie soner og kafebord med parasoll. Gågatebrostein, brede benker og blomstrende ampler. Mye av ansvaret for å få det til ligger hos administrasjonen og politikerne, men også forretningslivet må engasjere seg.

Det handler om å bli et kapittel for seg selv. For å få eventyret til å fortsette. 

Torgeir Lorentzen
Ansvarlig redaktør