Salt City

En venn av meg jobbet for noen år siden for samferdselsbyråden i Oslo. Han likte jobben, men følte nok av og til at det var i overkant mye kjeft å få fra enkelte av byens innbyggere. En av de sinteste var en eldre kvinne som ringte hver gang temperaturen krøyp under null. Hun var misfornøyd med strøingen utenfor boligen sin, og ønsket seg mer sand. Oppringningene fra kvinnen kom ukentlig, ja av og til daglig, og pågikk helt fram til vårsola drev isen tilbake.

Da ringte hun og klaget over dårlig feiing.

Vær og føreforhold er nordmenns favorittema. Med tanke på den geografiske plasseringen vi er utsatt for, er ikke det så rart. I vår kommune har særlig saltingen av veiene vakt debatt denne vinteren. Jeg kan forstå det også. Saltet skaper suppesnø og sølesørpe, og gjør enkelte veier og fortau så uframkommelige at man nærmest kan høre klageskrik fra lårhalsen. I tillegg skader saltet miljøet.

Horten kommune salter ikke. De har sluttet med det, takk og pris. Men kommunen er full av riks- og fylkesveier som Statens vegvesen har ansvaret for, og der i gården sparer man sannelig ikke på saltet. I Storgata, Torggata, Ollebakken, Skippergata, Strandpromenaden og enkelte andre gater pøses det på. Saltet blir selvsagt ikke liggende i ro, men fester seg til dekk og støvler og spres utover langt større områder enn de tiltenkte. Resultatet ser du utenfor vinduet ditt.

Det finnes dessverre ikke mye forskning på skadevirkningene, men det som er klart, er at saltingen påvirker både ferskvann, grunnvann, vegetasjon og biologi på negativt vis. Bilers bremsesystemer er over tid heller ikke særlig egnet til kjøring i sjøvann.

Mange ønsker derfor saltet dit pepper'n gror.

Jeg har forsøkt å finne ut hvor mye salt som brukes i vårt område. Funnene har vært en vekker. I løpet av vinteren kommer Kolo Veidekke på vegne av Statens vegvesen til å spre om lag 1.000 tonn salt i kommunene Tjøme, Tønsberg, Nøtterøy og Horten. Den nøyaktige andelen for vår kommune har ikke vært mulig å oppdrive, men vi får garantert vår overdose. Naturvernforbundet har påvist at det i snitt brukes om lag 30 kilo salt per kvadratmeter saltet vei her i landet. 30 kilo salt! Det er til å få høyt blodtrykk av.

Selvsagt saltes det ikke for moro skyld. Målet er å øke friksjonen og dermed gjøre veiene mer trafikksikre. Til dette formålet er salt bedre egnet enn sand, i hvert fall så lenge temperaturen ikke kryper under 10 kuldegrader. Sand har også den ulempen at den raskt forsvinner fra veibanen til fordel for et skjermet liv i veikanten.
Det finnes imidlertid et alternativ til både salt og vanlig sand når været har vært som i vinter, kaldt. Oppvarmet sand, såkalt fastsand, benyttes en rekke steder i landet, med svært gode resultater. Den varme og vannholdige sanden strøs ut i veibanen og fester seg til underlaget. Tiltaket gir god effekt, og er langt mer miljøvennlig enn dagens salting. Metoden krever imidlertid teknisk utstyr som Kolo Veidekke i vårt område ikke er i besittelse av.

Derfor fortsetter saltlakepolitikken i Salt City. Til ergrelse for bilister, fotgjengere, gamle damer og halvgamle redaktører.

Det er sannelig like før jeg tar en telefon.

Ansvarlig redaktør

Torgeir Lorentzen

Publisert mandag 15. februar 2010 kl. 07:59.
Sist oppdatert mandag 15. februar 2010 kl. 08:04.