Problemer i veien

Det finnes varige problemer, og det finnes overgangsproblemer. Det siste er et kjent fenomen for alle som krysser fylkesvei 666 på Skoppum.

Jeg skal innrømme at jeg lo. Jeg lo høyt og lenge, nærmest i vantro. Bildet jeg så mandag kveld på Facebook-siden til den observante hobbyfotografen Svein Johan Lindstad på Skoppum, var så pussig at jeg først trodde det var manipulert. Nymalte sebrastriper på den trafikkerte veien som togpendlere, fastboende og andre med et ærend i kommunens tredje største tettsted benytter, endte rett i autovernet. Det kunne ikke være sant.

Det var sant. Folkene Statens vegvesen hadde hyret inn for å male nytt gangfelt, malte oppå det gamle istedenfor å lage et nytt noen meter unna, der autovernet slutter. Resultatet ble mildt sagt underlig.

I debattene som fulgte på nett fikk veivesenet det glatte lag. Flere framholdt med dårlig skjult skadefryd at det er en fordel å male overganger når det er dagslys. Og når man er edru. Andre mente malefadesen føyer seg inn i rekken av dårlige veivesenvurderinger. De aller tøffeste og mest tastatursnøvlende benyttet anledningen til å kalle Statens vegvesen for Satans vegvesen. Anonymt.

Med fullt navn våger jeg følgende påstand: Saken om den feilmalte overgangen er strengt tatt ikke så veldig stor. Veivesenet la seg dessuten umiddelbart asfaltflat i møte med Lindstads blinkskudd, og rettet opp i fadesen før sola gikk ned dagen etter.

De høylytte reaksjonene saken ble møtt med, fortjener likevel litt dagslys og omtale – i hvert fall hvis det som kom fram i nettdebattene er noe i nærheten av representativt for vår holdning til Statens vegvesen. Frustrasjon og hoderisting preget innleggene. Svart humor og bannskap, likeså. Det var en studie i ondt blod.

Så er da også veiene kommunens blodårer. De bringer liv til hver en krok, og sørger for at vi på alle måter henger sånn noenlunde sammen. De minste veiene bestemmer vi over selv, de største er det veivesenet som tar seg av.

Kanskje er det dette som er problematisk. Følelsen av overstyring utenfra er sjelden god, selv om den ikke er unik for veisektoren, og selv om vi strengt tatt burde være vant til situasjonen. Antall kollisjoner mellom lokalsamfunnet og veivesenet har likevel vært påfallende mange. Nylig omtalte et medlem av formannskapet veivesenet som «busemenn». Riktignok ble det gjort med et glimt i øyet, men lå det likevel noe mer under?

Bare det siste året har det vært tre tydelige saker hvor lokalpolitikere og veivesenet har ropt høyt og umusikalsk til hverandre. Politikerne ville ha lørdagsstengt i Storgata, veivesenet sa nei. Politikerne ville ha fortausskjenking på Traktern, veivesenet ristet bekymret på hodet. Mange politikere ville ha undergang på Apenes, veivesenet mente det sendte et signal om at kommunen var vanskelig å ha med å gjøre.

Kanskje er vi det? Eller kanskje er det slik at enkeltpersoner i veivesenet litt for ofte framstår litt for firkantet? Kanskje er begge deler rett?

Uansett bør v i huske følgende: De fleste bedrifter – offentlige som private – er avhengige av et godt omdømme. Også Statens vegvesen. De fleste kommuner – små som store – er avhengig av et godt forhold til de som håndterer deres mest trafikkerte veier. Også Horten kommune.

Nå er det ikke noe galt i å være uenige. Man kan sågar være det høylytt. I to av de tre nevnte sakene viste det seg imidlertid at det gjennom samtaler var fullt mulig å finne løsninger som både politikerne og veivesenet syntes var gode. Særlig veivesenet bør lære en del av dette om de skal unngå å bli oppfattet som småkonger i andres riker.

Til gjengjeld bør de av oss som ler litt for høyt, litt for lenge, av og til dempe latteren og de beskeste utslag av kritikk – i hvert fall i det offentlige rom. Fordi den gode samtalen virker bedre enn den onde.

Du tenker kanskje at dette er en detalj? Ja, muligens, men djevelen befinner seg som kjent i detaljene. Bare spør de som denne uka måtte krysse fylkesvei 666.

Torgeir Lorentzen
redaktør