Plassert bak skjermbrettet

Det manglet alarmsystem, så 89-åringen fikk en liten bjelle. Det manglet sykehjemsrom, så hun fikk en krok i gangen. Det manglet vegger, så hun fikk et skjermbrett. Er det fremdeles noen som ikke hører at det ringer i bjellen?

Historien om den 89 år gamle kvinnen som har bodd 26 dager i gangen på Borre sykehjem, gjør vondt. Vondt for alle som frykter alderdommen. Vondt for alle som har en mamma, slektning eller venn som nærmer seg det tidspunktet hvor de fleste av oss trenger hjelp fra andres sterke armer og myke hender.

Jeg har stor respekt for de ansatte i kommunens eldreomsorg. De trøster, bærer og bygger trygghet rundt oss alle. Jobben de gjør er ofte tung, fysisk så vel som mentalt. Innsatsen deres blir bare i beskjeden grad belønnet over lønnsslippen. De er hverdagens helter i arbeidsmarkedet.
Del på Facebook
Men de er ikke ufeilbarlige, de heller. Historien om 89-åringen viser det. Hun er åndsfrisk, men dårlig til beins. Løsningen ble opphold på Braarudåsen, hvor hun ble plassert på delt rom tidligere i vår. Vår ble til sommer. Sommer til høst. Romdelingen var krevende. I nabosenga lå en urolig pasient som ofte gråt om natta. 89-åringen ønsket å flytte ut.

Det fikk hun, men det fikk også romkameraten – begge ble innkvartert på samme enmannsrom på Borre sykehjem. 89-åringen ble stadig mer nedfor, hun mistet gnist og livsmot. Etter en stund fikk hun valget: Fortsatt delt rom, eller kroken ved kjøkkenet i gangen. Hun valgte kroken.

Pasienter som betaler full pris for en sykehjemsplass, skal selvsagt ikke måtte ta til takke med delt rom og korridorplass. Denne saken handler likevel om viktigere ting enn penger. Den handler om verdighet. Det er ille at man ikke får varen man betaler får, det er verre at man ikke får muligheten til å beholde sin verdighet. Også de ansatte ved sykehjemmet reagerte på forholdene, forteller de pårørende.

Jeg skulle ønske de ansatte hadde sagt ifra, med inderlighet og utestemme. Ikke bare fordi det er deres ansvar, men fordi det er så mange som har godt av å høre. Likevel er det ingen tvil om hvor det egentlige ansvaret ligger.

Så la da også kommunens helsesjef Emil Hansen seg så flat som en helsesjef kan, da Gjengangeren gjorde ham oppmerksom på det som har skjedd. Deretter varslet Hansen fylkeslegen, signaliserte at han vil snakke med de pårørende, og at han vil slike situasjoner til livs. Det er bra. Bra er det også at 89-åringen nå har fått eget rom. Det tok bare så altfor lang tid.

Kanskje går det raskere neste gang. For ingen ønsker å sove på gangen. Ikke politikere, ikke helsesjefer, ikke 89-åringer med behov for pleie. Skal vi problemet til livs, er vi avhengige av at modige pasienter, pårørende, ansatte og ledere forteller sine historier, også når de gjør vondt.

Istedenfor å gjemme dem bak et skjermbrett.

Torgeir Lorentzen
Ansvarlig redaktør