På sporet av tapt kjærlighet

Jeg elsket å reise med tog. Tre år som pendler mellom Skoppum og Oslo, satte imidlertid kjærligheten på alvorlige prøver. I dag har vi bare sporadisk kontakt, toget og jeg. Vi vokste fra hverandre.

Noen hundre hortenspendlere, og tusenvis av andre, er i ferd med å havne i samme situasjon. Gjentatte forsinkelser og kanselleringer sørger for det. Det går nesten ikke en dag uten et problem på Vestfoldbanen. Kjøreledninger som faller ned. Veksler som ikke virker. Lokomotiver som kneler, strøm som går, problemer som kommer. Passasjerene er frustrerte, de ansatte er fortvilte. Det står alltid et tog.

Årsakene til jernbanens sykdom er flere, men den beste medisinen er fremdeles penger. Investeringskroner til nye togsett, dobbeltspor og moderne materiell. Driftskroner til personell og vedlikehold. I dag er satsingen i beste fall beskjeden. Er det fordi vi ikke vil? Eller fordi vi ikke har råd?

I går fikk vi den årlige kontoutskriften fra Norges største sparebøsse, oljefondet. Tallene viser at fondet i fjor hadde sitt beste år noensinne. Verdien av aksjer og obligasjoner er på svimlende 2.637 milliarder kroner. Tallet er så stort at det ikke gir mening. La meg derfor illustrere det: hvis du veksler om beløpet til kronestykker og stabler dem i høyden, får du et tårn som er om lag 400.000 mil høyt. Fremdeles meningsløst? Ja visst, men stabler du kronene i ti forskjellige tårn, vil samtlige av dem nå fra Skoppum stasjon til månen.

Slikt krever sikkert en smule ingeniørkunst, og nytten er jo strengt tatt beskjeden. Nytten av økte investeringsmidler til Vestfoldbanen og andre norske togstrekninger, er derimot udiskutabel stor. Både miljøhensyn, effektivitet og sikkerhet taler for togsatsing. Vi bor forholdsvis tett her i fylket, og mange av oss er avhengige av å flytte litt på oss for å komme på jobben. Likevel vegrer politikere i alle regnbuens farger seg for å få toget på skinner igjen. Jo da, det skjer en viss fornying og det bevilges noe til investeringer, men det går sakte. Svært sakte. NSB-sakte.

En av forklaringene fikk vi tidligere denne uka. Nils Terje Furunes er blant landets ledende økonomer. Han sammenlignet kravene som stilles til avkastning når en ny jernbane vurderes, med kravene som stilles til oljefondet. Konklusjonen var oppsiktsvekkende. Planleggerne stiller langt strengere avkastningskrav til toget. Dermed skremmes politikerne vekk fra offensive tanker og store jernbaneinvesteringer. Det blir ikke bedre av at de økonomiske modellene forlanger lønnsomhet innenfor en 25-års periode. Slikt er ikke lett når investeringene er store. Kravet er i beste fall ufornuftig, og ikke på linje med vurderingene som gjøres i andre land. Britene, for eksempel, opererer med 60 år. Vestfoldbanen fyller snart 130.

Mitt håp er at regnbuepolitikerne skaffer seg noen unge tanker, og kvitter seg med dagens økonomiske modeller. Deretter bør de lette sparegrisen for enkelte av aksjene i Fiat, Mercedes, Volkswagen og Burger King. Pengene de får for aksjene, bør de investere i rustfri kjærlighet mellom Skoppum og Oslo.